Børge Skråmestø (se innleggene nedenfor) har et innlegg på bloggen sin (trykk her) om fado (urban, melankolsk portugisisk folkemusikk) i forbindelse med den kjente portugisiske fadosangerinnen Christina Brancos konsert i Oslo nylig. «Når nabokona vår tar helgerengjøringen, åpner hun vinduene og setter på - på full guffe! - det vi mistenker er hennes eneste CD; en med The Best Of Amália Rodrigues, portugisernes største fadostjerne gjennom tidene. Nabokona hulke-synger med, for full hals, der hun skrubber steintrappa opp til leiligheten sin og sprayer veggene med kakkerlakk-gass.»
Vel, jeg har faktisk denne CD-en, og Amália Rodrigues vakre stemme akkompagnerer meg ofte under arbeidet (men i motsetning til Skråmestøs nabo har jeg, heldigvis kanskje, hverken språklige eller kulturelle forutsetninger for å hulkesynge med). Christina Branco står på listen over CD-er jeg skal anskaffe. Hun regnes vel av mange som Rodrigues’ arvtager, men provoserer også, fordi hun etter mange fado-affecionados mening er litt for moderne og utradisjonell til tider (ifølge NRK P2s Kulturnytt). Mariza, som Skråmestø også nevner, er derimot ikke min kopp te. Kald stemme, synes jeg.
Nå vel. Som en godt timet kommentar til Portugal-temaet i bloggen disse dager, bringer Aftenposten i dag et annonsebilag nettopp om Portugal. Et typisk turistprodukt, men de har da fått med seg Café A Brasileira i Largo do Chiado, Pessoas yndlingskafé i 1920- og 30-årene (og kaféen hvor Skråmestø sendte sin blogg-kommentar fra). Om Pessoa kan vi videre lese: «Gå gjennom Rua do Ouro, gullbeslagernes gate, hvor Fernando Pessoa bodde. Den strekker seg fra Rossio-plassen og ned mot havna, parallelt med den travlge gågata Rua Augusta med all den vakre mosaikken. I Pessoas hus i Rua do Ouro ligger også en restaurant med 1700-tallsatmosfære. Her kan du oppleve Pessoas beskrivelse av anonymiteten, flyktigheten, luktene, lydene og alt det knapt sansbare som gir en by liv.
Mer litteratur? Gå til Livraria Bertrand, en vidunderlig bokhandel i brun mahogni, fra 1722, i Bairro Alto-området. Av samtidsforfattere, se etter disse: António Lobo Antunes, Sophia Mello Breyner Andersen og José Saramago, Nobelprisvinner, 1998.» (Saramago er i parentes bemerket eget oppslagsord i denne bloggen. Jeg siterte flittig fra hans Jesusevangeliet i advent i fjor.) Det bør for øvrig nevnes at artikkelen "Lisboa for livskunstnere" i dagens Portugal-bilag i Aftenposten, som det ovenstående er hentet fra, er skrevet av billedkunstneren Maria Hjelmeland.
Vel, jeg har faktisk denne CD-en, og Amália Rodrigues vakre stemme akkompagnerer meg ofte under arbeidet (men i motsetning til Skråmestøs nabo har jeg, heldigvis kanskje, hverken språklige eller kulturelle forutsetninger for å hulkesynge med). Christina Branco står på listen over CD-er jeg skal anskaffe. Hun regnes vel av mange som Rodrigues’ arvtager, men provoserer også, fordi hun etter mange fado-affecionados mening er litt for moderne og utradisjonell til tider (ifølge NRK P2s Kulturnytt). Mariza, som Skråmestø også nevner, er derimot ikke min kopp te. Kald stemme, synes jeg.
Nå vel. Som en godt timet kommentar til Portugal-temaet i bloggen disse dager, bringer Aftenposten i dag et annonsebilag nettopp om Portugal. Et typisk turistprodukt, men de har da fått med seg Café A Brasileira i Largo do Chiado, Pessoas yndlingskafé i 1920- og 30-årene (og kaféen hvor Skråmestø sendte sin blogg-kommentar fra). Om Pessoa kan vi videre lese: «Gå gjennom Rua do Ouro, gullbeslagernes gate, hvor Fernando Pessoa bodde. Den strekker seg fra Rossio-plassen og ned mot havna, parallelt med den travlge gågata Rua Augusta med all den vakre mosaikken. I Pessoas hus i Rua do Ouro ligger også en restaurant med 1700-tallsatmosfære. Her kan du oppleve Pessoas beskrivelse av anonymiteten, flyktigheten, luktene, lydene og alt det knapt sansbare som gir en by liv.
Mer litteratur? Gå til Livraria Bertrand, en vidunderlig bokhandel i brun mahogni, fra 1722, i Bairro Alto-området. Av samtidsforfattere, se etter disse: António Lobo Antunes, Sophia Mello Breyner Andersen og José Saramago, Nobelprisvinner, 1998.» (Saramago er i parentes bemerket eget oppslagsord i denne bloggen. Jeg siterte flittig fra hans Jesusevangeliet i advent i fjor.) Det bør for øvrig nevnes at artikkelen "Lisboa for livskunstnere" i dagens Portugal-bilag i Aftenposten, som det ovenstående er hentet fra, er skrevet av billedkunstneren Maria Hjelmeland.
Dette ble mye Portugal, et land jeg egentlig ikke har noe forhold til, men likevel. Som en kuriositet kan jeg forresten nevne at jeg for noen måneder siden fikk en bok i posten, nettopp fra Lisboa. En tysk antologi med spøkelseshistorier fra verdenslitteraturen, av alle ting. Avsender var min venninne Susana, tidligere portugisisk turistsjef i Skandinavia, nå pensjonist og bosatt i København. Hun var hjemme i Lisboa for å rydde opp i dødsboet etter sin mor, og sendte altså meg denne boken som takk for at hun hadde fått en av mine bøker, en samling spøkelseshistorier for barn. Det er nesten så jeg må ha Susanas kikert-salat til middag i dag. Og kanskje en portugisk rødvin, for en gangs skyld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar