Regnet i litteraturen (1)

Om min barndoms dager og år vil jeg først si at den eneste uforglemmelige person var regnet. Det store, antarktiske regn som lik en sydpolsfoss styrter fra himmelen over Kapp Horn og like til grensen. I dette grenseområde, eller mitt fedrelands Far West, ble jeg født til livet, til jorden, til diktningen og til regnet.
Jeg har ferdes vidt og bredt, men det forekommer meg at denne regnets kunst er gått tapt, den som utfoldet seg med grufull og uavrystelig makt i mitt hjemlige Araucania. Det regnet hele måneder, hele år. Regnet falt i tråder, som lange nåler av glass, og gikk i knas på takene, eller det slo i gjennomsiktige bølger mot rutene, og hvert hus var et skip som med nød og neppe nådde havn i dette vinterhav.
Dette sydlige Amerikas kalde regn har ingenting av de plutselige vindkast i det varme regn, som faller lik piskeslag og etterlater seg en blå himmel. Tvert imot, det antarktiske regn er tålmodig og faller uopphørlig fra den grå himmelen.
Utenfor huset ble gaten forvandlet til et veldig hav av gjørme. Jeg står ved vinduet og stirrer ut i regnet, hvor en kjerre har kjørt seg fast midt i gaten. En bonde i sort ullfrakk peiser løs på oksene som ikke orker mer i regnet og sølen.
Vi tok oss frem til skolen langs fortauene, hoppet fra sten til sten, mot kulden og regnet. Paraplyene rev vinden med seg. Regnfrakkene var dyre, hanskene likte jeg ikke, skoene trakk vann. Jeg glemmer aldri de våte sokkene som hang til tørk ved ovnen, og alle skoene som sto og dampet som små lokomotiver. Så kom oversvømmelsene som rev med seg de bydelene hvor de fattigste bodde, nede ved elven. Selve jorden kunne ryste på seg. Andre ganger steg et skremmende lys opp over fjellene i en veldig fjærbusk - vulkanen Llaima våknet.

Pablo Neruda: Jeg tilstår at jeg har levet.
Norsk oversettelse ved Kjell Risvik 1975.