Diktningen lar oss se virkeligheten.

Andreas Wiese skriver i Dagbladet i dag, i forbindelse med at den franske forfatteren Milan Kundera nettopp har kommet med boken Forhenget, hans tredje bok om romankunsten:

"Kundera er en av få store forfattere som har skrevet så mye om det å skrive. Og han tror på litteraturhistorien, på den ene store forfatters forbindelse med den neste. Slik Kunderas bøker fletter seg sammen med hverandre, fletter verdenslitteraturen sin egen verdensvev: Et godt eksil fra vår virkelige verden."

Et godt eksil fra vår virkelige verden? Hva mener han med det? Er det et skjult sitat av Kundera, eller er det Wieses egne ord? Det høres ut som om Kundera/Wiese mener at litteraturen er en flukt fra virkeligheten, men det tror jeg ikke noen av dem mener at den er, i hvert fall ikke Kundera. Som jeg flere ganger har gitt uttrykk for her i bloggen, både gjennom egne ord og andres, har litteraturen størst verdi når vi bruker den til å utvide vår erkjennelse og opplevelse av virkeligheten, av livet og hva det er å være menneske. God litteratur utvider virkelighetsopplevelsen, den er ikke en flukt fra den.

Men jeg misforstår kanskje Wieses utsagn, for han avslutter sin lille epistel om Kundera slik:

"Og i sitt doble eksil, argumenterer Kundera nærmest for en romanens etikk: De store romanene kan rive vekk det forhenget vårt samfunn kontinuerlig skaper seg av løgner om mennesket, vår tilstand og skjebne. Diktningen lar oss se virkeligheten."

Nettopp.

PS Kunderas "doble eksil" refererer til at Kundera, som opprinnelig er tsjekker, ble fransk statsborger i 1981 og har skrevet på fransk siden 1990.