Enda mer litteratur og kjærlighet.

Jeg leser Snø av Orhan Pamuk. Den handler om lyrikeren Ka som drar hjem til Istanbul etter 12 år i politisk eksil i Tyskland for å delta i morens begravelse. Under dekke av å være journalist reiser han til den avsidesliggende byen Kars, som blir isolert av et voldsomt snøvær. Der blir han trukket inn i en rekke dramatiske politiske og religiøse hendelser. Én av grunnene (den egentlige?) hans for å dra til Kars, er at han har fått vite at en tidligere klassevenninne, den vakre İpek, nå bor der og nylig er blitt skilt fra sin mann. Det gir Ka, som aldri har vært gift, forhåpninger.
Første gang de får anledning til å snakke med hverandre i fred og ro, utspiller bl.a. denne replikkvekslingen seg:

«Er det virkelig sant at du kom for å skrive om valget og selvmordene?» spurte İpek.
«Nei,» svarte Ka. «I Istanbul fikk jeg høre at du og Muhtar var skilt, så jeg kom for å gifte meg med deg.»
Først lo İpek som om han hadde fortalt en god vits, så ble hun sprutrød. Etter en lang pause så hun på ham og han forsto at hun hadde gjennomskuet ham. «Kunne du ikke ventet litt og forsøkt å bli kjent med meg?» sa blikket hennes. «Kunne du ikke, i det minste en liten stund, holdt hensiktene dine for deg selv og tatt deg tid til å flørte litt og bli kjent med meg? Du kom ikke hit fordi du er glad i meg og fordi jeg betyr noe spesielt for deg, men fordi du fikk høre at jeg er skilt, husket hvor vakker jeg var og forestilte deg at jeg ville være åpen for et slikt tilbud nå som jeg sitter fast her i Kars.»
Ka skammet seg, og som straff for å ha latt et plumpt ønske om lykke styre sine handlinger, forestilte han seg at İpek med sitt ubarmhjertige klarsyn satt og tenkte: «Det vi to har felles, er at begge har fått senket forventningene med hensyn til hva livet har å by oss.» Da hun snakket, sa hun imidlertid noe helt annet:
«Jeg har alltid visst at du kom til å bli en god lyriker,» sa hun. «Jeg må gratulere deg med bøkene dine.»