Da Geirr Tveitt og jeg var på påskehandel.

Jeg pleier å si at jeg kjente Geirr Tveitt. Det er en sannhet med store modifikasjoner, derimot er det et faktum at vi var på påskehandel sammen en gang.
Det skjedde på dagen i dag, altså onsdag før skjærtorsdag, en av disse merkelige dagene i året som hverken er helg eller hverdag og det føles som om alle vennene dine har reist sin vei (de har ikke det, det er bare en myte at alle mennesker drar på påskeferie. 80 % av oss blir hjemme.)
Nå vel. Enkelte lesere av denne bloggen kan ha fått med seg at jeg har en fortid som drosjeeier i hovedstaden. Onsdag før skjærtorsdag i det herrens år 1980 sto jeg på holdeplassen på Majorstua og fikk en henting nederst i Jacob Allsgate, eller kanskje det var en av tverrgatene der, Middelthunsgate eller Elsters gate. Anyway - passasjeren, som altså viste seg å være Geirr Tveitt, lurte på om jeg kunne komme opp, og det kunne jeg. Grunnen var den vanlige - mye bagasje. En diger ryggsekk, en koffert eller to, og diverse annet. Alt fullpakket. Min første tanke var at han skulle hjem til Hardanger til påske. Det skulle han ikke. Han skulle til nærmeste kolonialforretning. Ryggsekken og koffertene og hva det nå var alt sammen, som vi med forente krefter fikk lempet ned på gaten og inn i bilen, viste seg å inneholde tomflasker. Vi kjørte de få hundre meterne opp til butikken i nærheten av Valkyrie plass, og så vidt jeg husker nådde vi den like før stengetid. Dette var lenge før kjøpesentre og kveldsåpne butikker på hvert hjørne. Komponisten spurte om jeg ikke kunne hjelpe ham å handle også, og det kunne jeg selvsagt. Ut av bilen med alt sammen, inn i butikken og opp med tomflaskene. Og så påskehandlet vi. Store mengder langpils, og litt mat. Deretter ut i bilen igjen med all bagasjen, som nå hadde økt betydelig i vekt, ned de få kvartalene til leiligheten og opp trappene med det hele. Eller kanskje det var heis, forresten, det husker jeg ikke. Uansett ble det mye sjauing, men påskeprovianten kom på plass, både vått og tørt.
Tveitt hadde det ikke travelt, og inviterte meg inn i stua. Stua var dominert av et skinnende blankt sort flygel. Oppe på flygelet, i det solfylte rommet, sto det en skjønnhetsåpenbaring av en orkidé i et enkelt, høyt glass. Vi vekslet noen ord, og jeg husker at Tveitt spurte om jeg hadde sans for det vakre i verden. Det mente jeg nok at jeg hadde (jeg tenkte sikkert på min hustru). Så mye mer av den relativt korte samtalen husker jeg ikke, men det jeg husker, var at den gjorde stort inntrykk på meg. Jeg har aldri hatt noe nært forhold til musikk, men jeg hadde da hørt så pass mye om Geirr Tveitt at jeg visste at jeg hadde med en stor kunstner å gjøre. Jeg burde selvfølgelig ha visst mer; at han var en av de mest sentrale skikkelsene i norsk musikk på 1900-tallet, elev av Villa-Lobos og Honegger, en fetert konsertpianist i Europa og «Nordens Bartok» for å nevne noe.
Men handleturen og den påfølgende samtalen ved det blanke flygelet i det solfylte rommet gjorde uansett et uutslettelig inntrykk på meg. Da jeg litt etter satt i bilen igjen, var jeg lettere fortumlet etter dette møtet med en stor kunstner og et nydelig menneske. Jeg husker at jeg tenkte at jeg gjerne skulle ha kjent ham på ordentlig slik at jeg ikke hadde måttet overlate ham til hans formodentlig ensomme og fuktige påskehøytid, attpåtil hans siste, for han døde i februar året etter.
Mer enn tjuefem år senere sitter jeg så her og bedriver min egen beskjedne kunst mens jeg lar Geirr Tveitts hovedverk «Hundrad folketonar frå Hardanger» fylle rommet og hensette meg dels til minnet om et spesielt møte med et spesielt menneske, dels til en en del av Norge som ikke er ukjent for meg. Hver gang jeg står på ferja mellom Utne og Kvandal, midt i hjertet av Hardanger, så tenker jeg på Geirr Tveitt. Musikken hans er dette landskapet og denne kulturen. Samtidig er den, som all stor musikk, tid- og stedløs. Der Geirr Tveitt er nå, er jeg helt sikker på at han drikker «Harding-øl», som er tittelen på hardingtone nr. 60 i «Brudlaups-suiten», opus 151.

Om Geirr Tveitt kan du lese HER, og vil du høre ham fortelle selv, kan du gå HIT.Naxos har en utmerket hjemmeside og nettbutikk HER.

PS Hvis du tror du aldri har hørt noe av Geirr Tveitt, så tar du feil. Det er nemlig han som har skrevet melodien til «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta» (tekst Aslaug Låstad Lygre).