I innlegget nedenfor skrev jeg blant annet følgende: «Levy var en av 1900-tallets mest toneangivende franske filosofer, samfunnsdebattanter og forfattere, og Baudelaires siste dager var en av de mest leste og omtalte franske romaner på slutten av 1980-tallet.»
Noen som reagerte på noe her? Da tenker jeg ikke på innholdet, men på det språklige? Neppe, vil jeg tro. Men jeg gjorde det. Jeg tenker på «1900-tallet» og «1980-tallet». Det første er riktig, det andre er feil. Det heter nemlig «1980-årene», ikke «1980-tallet». Altså: «Tallet» når det gjelder århundret, «årene» når det gjelder tiåret.
Observante lesere av denne bloggen vil kanskje ha lagt merke til at jeg ofte forandrer på mine egne innlegg. Ikke store forandringer, men korreksjon av skrivefeil og av og til litt endrede formuleringer (som regel forenklinger) - med andre ord språklige forbedringer (språklige forbedringer er nesten alltid identisk med forenklinger). Er det så farlig? Ja. Jeg lever av å skrive, det vil si av å skrive godt og riktig. Når det er sagt: Språk er ikke først og fremst regler og påbud, men kommunikasjon, og ikke minst kreativitet. Språket er en levende organisme som stadig forandrer og utvikler seg. Nesten alle språklige endringer begynner som feil. Tenk på SMS-språket. Det er så gærent som det kan få blitt, hvis vi legger ordbøker og grammatikk til grunn. Men en ny kommunikasjonsform har krevd et nytt språklig uttrykk. Dermed blir det meningsløst å snakke om feil. Alt er mulig med språket. Alfabetet er som en fantastisk palett som gir mulighet for all verdens farger og nyanser. Når språklige regler gavner kommunikasjonen, er de greie å ha. Ellers er det bare å glemme dem. Men for å bryte reglene, må vi først kunne dem. Det er som i billedkunsten: En god nonfigurativ maler maler ikke nonfigurativt fordi hun ikke kan male figurativt, for det ville bety at hun ikke kunne male i det hele tatt. All kunst handler om å kunne, ikke om å ikke-kunne.
Noen som reagerte på noe her? Da tenker jeg ikke på innholdet, men på det språklige? Neppe, vil jeg tro. Men jeg gjorde det. Jeg tenker på «1900-tallet» og «1980-tallet». Det første er riktig, det andre er feil. Det heter nemlig «1980-årene», ikke «1980-tallet». Altså: «Tallet» når det gjelder århundret, «årene» når det gjelder tiåret.
Observante lesere av denne bloggen vil kanskje ha lagt merke til at jeg ofte forandrer på mine egne innlegg. Ikke store forandringer, men korreksjon av skrivefeil og av og til litt endrede formuleringer (som regel forenklinger) - med andre ord språklige forbedringer (språklige forbedringer er nesten alltid identisk med forenklinger). Er det så farlig? Ja. Jeg lever av å skrive, det vil si av å skrive godt og riktig. Når det er sagt: Språk er ikke først og fremst regler og påbud, men kommunikasjon, og ikke minst kreativitet. Språket er en levende organisme som stadig forandrer og utvikler seg. Nesten alle språklige endringer begynner som feil. Tenk på SMS-språket. Det er så gærent som det kan få blitt, hvis vi legger ordbøker og grammatikk til grunn. Men en ny kommunikasjonsform har krevd et nytt språklig uttrykk. Dermed blir det meningsløst å snakke om feil. Alt er mulig med språket. Alfabetet er som en fantastisk palett som gir mulighet for all verdens farger og nyanser. Når språklige regler gavner kommunikasjonen, er de greie å ha. Ellers er det bare å glemme dem. Men for å bryte reglene, må vi først kunne dem. Det er som i billedkunsten: En god nonfigurativ maler maler ikke nonfigurativt fordi hun ikke kan male figurativt, for det ville bety at hun ikke kunne male i det hele tatt. All kunst handler om å kunne, ikke om å ikke-kunne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar