En stor bok hadde åpnet seg.

«Ordet var ikke lenger bare et ord, men hadde plutselig samme vekt som en setning. Det var bare et ark med skrift på, men det var som om en stor bok hadde åpnet seg mot hans begjær. Et ord som en bok. Et ord som en verden. Et ord som under lupen avslørte en hel verden - en sjel? Det finnes diktere som lytter til ordene. Som smaker på dem. Det finnes diktere som liker å berøre, å beføle ordenes kropp. Selv var han på den tiden ikke ennå dikter, han hadde ikke øyne for annet enn malerkunstnens linjer og farger.
Så hvis han forteller denne historien, må han først si at han den dagen drømte om en malerkunst som bare skulle male ord? Men han kan også hevde at det var fra den dagen han forsto at et ord er noe man kan se, og at hele verdens sjel kan komme til syne i det, slik at det egentlig også er fra den dagen han virkelig valgte å bli dikter.»

Bernard-Henri Levy: Baudelaires siste dager

Sist jeg var i mitt faste antikvariat, Oslo Nye Antikvariat i Majorstuveien (les om det her), fant jeg denne boken av Levy, om Baudelaire. Det var et av disse lykkelige tilfellene da en bok nærmest havner i hendene på meg av egen vilje, da en bok finner frem til meg og ikke omvendt (har du opplevd det?), og jeg styrkes ytterligere i min tro på at det ikke finnes tilfeldigheter her i verden og at skjebnen har en mening med alt, eller i hvert fall det meste.
Baudelaires siste dager er et dypdeborende portrett i skjønnlitterær form av en stor kunstner i oppløsning, fremstilt av en ikke mindre stor kunstner; Levy var en av 1900-tallets mest toneangivende franske filosofer, samfunnsdebattanter og forfattere, og Baudelaires siste dager var en av de mest leste og omtalte franske romaner på slutten av 1980-tallet. I norsk oversettelse av Bente Christensen er den en bok jeg har vanskelig for å legge fra meg når jeg først har åpnet den (noe som igjen vil si at den ligger øverst på prioriteringslisten, sammen med Orhan Pamuks Snø, blant alle de bøkene jeg prøver å lese på en gang akkurat nå). Den består ikke bare den store testen (det at jeg ikke klarer å legge den fra meg), det er også en bok av den typen som gjør meg som leser så glad fordi jeg leser noe jeg ikke har lest før, som ikke har vært sagt på akkurat den måten, som ikke har vært sett med akkurat det blikket, som ikke har gitt meg akkurat de rislingene i sjelen over språkets og ordenes uendelige muligheter og gleder. Egentlig kjenner jeg hverken Baudelaire eller hans hovedverk Les fleurs du mal (Det vondes blomar på norsk), men akkurat det spiller mindre rolle. Når jeg er ferdig med denne boken, vil jeg kjenne ham.