Ulysses ... igjen.

Nå har jeg funnet den frem igjen. Ulysses. Et litterært ikon, et begrep, et mytisk verk, en av de bøkene alle kjenner og har et forhold til og mener noe om, men som nesten ingen har lest. Folk som har fulgt denne bloggen lenge, vil vite at Joyce og Ulysses i en periode var stadig tilbakevendende temaer (se menyen til venstre). Min plan var å lese Ulysses og dele opplevelsen med bloggen. Jeg begynte, men forsøket strandet - nok en gang. Det var nemlig ikke første gang jeg prøvde å lese Ulysses. Nå skal det sies - jeg vet ikke om det er et forsvar eller en innrømmelse - at jeg har lest store deler av Ulysses, og derfor kjenner den til en viss grad. Men jeg har aldri lest den fra perm til perm, og det er det jeg er i gang med nå.

I går kveld var jeg rastløs og måtte ha noe å lese på. Og noen ganger kommer bøkene til meg, og ikke omvendt. De fleste ivrige lesere har nok opplevd det. Jeg har nok å velge i av både nytt og gammelt. Men i går var det Ulysses som meldte seg og krevde å bli lest. Nå er det alvor. Jeg tror jeg en gang har sagt at jeg ikke leser en bok bare for å ha lest den. Det mener jeg for så vidt også. Men når det gjelder Ulysses, leser jeg den faktisk blant annet nettopp for å ha lest den. Ikke for å ha noe å skryte av, for det har jeg ikke behov for, men for min egen tilfredsstillelses skyld. For å markere prossesen, kommer jeg hver dag fremover til å bringe et sitat fra Ulysses.
I går kveld tilbragte jeg så en times tid på sofaen med Ulysses. To ting slo meg: For et fantastisk bok dette der. For et fantastisk språk. For en inspirasjonskilde og lærebok for en som selv lever av å skrive (og å oversette, som også er å skrive). Det varte ikke lenge før jeg måtte finne frem en av de uunnværlige Moleskine-notisbøkene mine og notere både det ene og det andre.

Det andre som slo meg var hvor utrolig mange referanser det er i denne boken. Man burde ha en kommentert utgave. Det har jeg ikke, så jeg får bare godta at mange ting går meg hus forbi, i hvert fall ved denne første fullstendige gjennomlesningen. (En annen ting, som jeg har nevnt før, er at jeg som katolikk har spesielle forutsetninger for å fange opp i hvert fall en del referanser som trolig ellers går mange norske lesere hus forbi. Å kjenne katolske ritualer, først og fremst messen, er en stor fordel.) Bortsett fra det vil jeg nå lese Ulysses uten noen lærebok, uten noen intellektuell klamp om foten. Jeg vil bare nyte den, og har ingen problemer med å akseptere at det er mye jeg ikke får med meg. Det var da også Joyces egen intensjon at boken skulle kunne leses uten spesielle forkunnskaper.

Ulysses kan virke overveldende. Den er overveldende, med alle sine observasjoner, referanser og detaljerte beskrivelser, med sin intellektualitet, men også med sin frodige folkelighet,og ikke minst med sin språklige kompleksitet, virtuositet og musikalitet. Og bare så helt fuckings utrolig nydelig.

Bemerkelsesverdig på så mange måter, blant annet ved at den ikke inneholder en eneste voldelig scene. Joyce avskydde vold. Ifølge forordet i den norske utgaven "avviser Joyce tvang, hat og fornærmelser og prediker i midt form et kjærlighetsevangelium som alle mennesker kan bekjenne seg til. Ja, man kunne faktisk hevde at søkingen etter menneskelig kjærlighet og forsoning er bokens fremherskende tema". Den Joyce som skrev boken var da også forandret nettopp ved kjærlighetens kraft, en kraft som var kommet inn i hans liv i den avgjørende juni måned 1904. Det var kjærligheten til hustruen Nora, som varte livet ut. Om enn så forskjellige de var som personer, var James og Nora Joyce høyst sannsynlig et av disse lykkelig ekteparene som opplever en fullkommen match på det erotiske så vel som på det åndelige og praktiske plan, som aksepterer hverandre fullt ut på tross av alle ulikheter og motsetninger, som begge vil den annens beste, som er enige om det meste, som føler at deres pakt er velsignet av skjebnen. "Hvorfor meg? Fordi du var så forskjellig fra de andre." Hvorfor Ulysses? Fordi den er noe helt for seg selv.