Om og fra Ulysses.

«Allerede på de første sidene i romanen møter leseren en fortellermåte som går langt utover det man er vant til å de fleste realistiske romaner. Setningenes form er ofte uvanlig både i den rytmiske oppbygningen og i ordstillingen. Ordvalget er gammeldags her og der, og perspektivet skifter raskt: Noen ganger ser vi tingene fra oven, og så, ofte med en nesten umerkelig bevegelse, opplever vi dem gjennom hovedpersonens sinn. Disse rapportene fra Stephens tankeverden er formet som en indre monolog, ikke slik at han virkelig snakker halvhøyt med seg selv, men tankene og følelsene refereres slik han opplever dem fra øyeblikk til øyeblikk. Rekkefølgen av disse glimtene er bare delvis styrt av personens logiske tenkning. Ofte møter vi tilsynelatende brå sprang fra det ene til det andre. I den grad denne fremdriften lar seg forklare, er det først og fremst ved å tenke seg inn i de viktigste psykologiske koblingene i Stephens sinn. Rasjonell tankevirksomhet i engere forstand spiller ofte en langt mindre rolle. Slik er vel ethvert menneskes bevissthetsstrøm. Uttrykket ’stream of consciousness’ kommer fra psykologen William James (1842--1910). I Principles of Psychology (1890) brukte han det nettopp for å karakterisere hvordan inntrykk, minner, tanker og følelser flyter gjennom menneskesinnet.»

Bjørn Tysdahl om Ulysses i sin Joyce-biografi James Joyce. Liv og diktning (2004).

Et utdrag fra kapittel 3 i Ulysses:

«Den kornete sanden var borte under føttene hans. Støvlene tråkket atter på en fuktig knasende masse, knivskjell, gnissende småstein, som brusende rullet med dønningene, tre gjennomhullet av pæleorm, den tapte Armadaen. Usunne strandflater ventet på å suge seg fast til de vandrende sålene hans, pustet kloakkdunster opp i været, en lomme av sjøgress ulmet i morild under en mødding av menneskeaske. Han gikk utenom dem, varsomt. En porterflaske var sunket til livet i den slamholdige sanddeigen. En skiltvakt, en øy av fryktelig tørste. Knuste tønnebånd i strandkanten, inne på land en labyrint av mørke lumske fiskegarn, et stykke lenger bort krittbeskrevne bakdører og på den høyereliggende delen av stranden en tørkesnor med to korsfestede skjorter. Ringsend med wigwamer for brune rorgjengere og koffardikapteiner. Menneskekonkylier.
Han stanset. Jeg har gått forbi veien til tante Sara. Skal jeg ikke gå dit? Ser ikke slik ut. Ingen her. Han vendte mot nordøst og gikk over den fastere sanden mot Pigeonhouse.»