Ulysses, Ulysses ...

Takk til Marit for hyggelig kommentar til et av innleggene om Ulysses. Hun skriver blant annet: «Du skriver da så utrolig inspirerende og "nedpå" om denne at jeg faktisk kjenner lysta til å begynne på den for første gang siden innkjøpet av den spre seg i meg.»
Til det har jeg lyst til å si: Ulysses er ikke en bok man må ha lest. Det er ingenting man må ha lest, etter min mening, bortsett fra bøker som er pensum i en eller annen sammenheng. Hva man ellers skal lese og ikke lese, bestemmer man selv. Noen bøker, som f.eks. Ulysses, er så kjente og snakkes det så mye om og refereres det så mye til, at man kanskje kan bli fristet til å lese dem av den grunn. Eller føle det som en forpliktelse å gjøre det.
Mitt utgangspunkt er et annet: leseopplevelsen. Når jeg alltid har hatt et forhold til Ulysses (men altså ikke lest den fra perm til perm før nå), er det fordi den gir meg så enormt mye, ikke minst språklig sett. Jeg er tilbøyelig til å mene at alle skrivende mennesker bør lese den for å lære og la seg inspirere.
Det kan være vanskelig å nærme seg Ulysses med blanke ark, dvs med et åpent sinn, nettopp fordi så mye er sagt og skrevet om den, og fordi den er omgitt av så mye av det jeg vil kalle intellektualitet. Joyce var intellektuell. Han var klassisk utdannet i språk (klassisk i ordets egentlige forstand, man måtte lære latin den gangen), og benyttet sine språkkunnskaper til å livnære seg som språklærer i mange år, hovedsakelig under tiden i Trieste i Italia (familien Joyce bodde i utlandet hele sitt liv). En stor intellektuell kapasitet - men ikke snobbete!
Denne «dobbeltheten», hvis man kan kalle det dét, preger da også Ulysses. Samtidig som den er en veldig intellektuell bok, bl.a. med det lånte rammeverket fra Homers Odysseen, er den samtidig en veldig folkelig bok fordi dens personer er helt vanlige dublinere fra den lavere middelklasse. I forordet til den norske utgaven blir den karakterisert som «et av de store mesterverker i europeisk komisk litteratur».
Joyce ville at Ulysses skulle kunne leses uten spesielle forkunnskaper. Nå gjør ikke jeg det, ikke helt, fordi jeg har befattet meg så mye med den, og også skaffet meg en del litteratur om den, så jeg vet litt om den etter hvert. Men det hindrer likevel ikke at mitt utgangspunkt nå for å lese Ulysses fra perm til perm er enkelt og upretensiøst: Jeg prøver å legge all forutinntatthet til side og bare lese Ulysses som den leseopplevelse den er, bare oppfatte det jeg oppfatter (uten å plage meg med det jeg vet jeg ikke oppfatter). Ulysses gir, etter min mening, så enormt mye tilbake uansett. Hver gang jeg kommer til noe jeg ikke skjønner, hver gang teksten blir ugjennomtrengelig eller uforståelig, slapper jeg bare av og leser videre. Det er som å se et storslått maleri. Det er alltid mye man ikke skjønner, detaljer man ikke ser.
Man må vokte seg for å sette et intellektuelt filter mellom seg selv og opplevelsen. For det er dét det dreier seg om - å oppleve. I mitt tilfelle: min opplevelse. I ditt tilfelle: din opplevelse. Så kan andre si og mene og vite og oppleve akkurat hva de vil.
(Det er imidlertid, etter min erfaring, ingenting i veien for å kombinere denne innstillingen med åpenhet for kunnskap. Som det fremgår av det ovenstående, leser jeg gjerne om Ulysses også. Men hensikten med dette er vel å merke å berike min egen lesing, min egen opplevelse av det kunstverket Ulysses i første rekke er. For et kunstverk er først og fremst ment å skulle oppleves.)