Skogens hjerte.

Det er noe jeg vet som jeg ikke forstår:
at skogen her har en puls som slår.
Jeg kjenner den slå mot min tynne hud
som et kretsløp fra trær og den duftende Gud.

Jeg forstår det er mye jeg ikke vet
om å høre til og om kjærlighet.
Men jeg kjenner at skogen i denne kveld
har lyd og rytme som hjertet selv.

Likevel vet jeg og tenker på
at den jeg savner og ønsker å nå,
er like nær meg som skogen er nær:
men taus som den bankende pulsen er.

Alltid en avstand, alltid et blikk:
det er som skogen som får, ikke jeg som fikk.
Den vender sitt hjerte mot neste dag
og banker i mørket med doble slag.

Vet Gud at det ene som slår er mitt?
Ved Gud at det andre jeg hører er ditt?
Gud gir ingen svar. Gud er ingen munn
men en duftende puls over skogens bunn.

Karin Sveen: "Skogens hjerte" fra Det tålmodige landskapet (1998)
Ill.: Tehme Melck