Agatha Christie med amerikansk aksent.

Joan Hicks' Miss Marple vil for meg alltid stå som den beste.


Min skepsis når det gjaldt gårsdagens fjernsynsfilmatisering av Agatha Christies 4.50 fra Paddington, ble dessverre langt på vei innfridd. Skepsisen gikk på at det var en britisk-amerikansk versjon. Det hele hadde noe overflatisk og krampaktig over seg, som det gjerne blir når amerikanere skal lage engelsk krim. For mye glamour - for eksempel var den unge kvinnelige hovedpersonen helt feil, og det var en generell tendens til overspill. Jeg hater også at man trekker inn kjente navn bare fordi man tror det vil selge og/eller gi en form for legitimitet. For eksempel var Griff Rhys Jones svært lite overbevisende i rollen som legen.
Versjonen manglet i det hele tatt dette ekte, troverdige engelske som vi bl.a. finner i serien om inspektør Foyle. Da tenker jeg på alt fra karakterer og tidskoloritt til ikke minst den ustressede og dvelende fortellermåten. Samt at vi slipper det tåpelige innslaget av kjente navn. Det kryr av dyktige (og for oss som regel ukjente) skuespillere i England, som bidrar til å gjøre engelske fjernsynsfilmatiseringer til unike opplevelser. Gårsdagens versjon av en av Agatha Christies klassikere hørte ikke til dem.