Dagens Ulysses.

I går leste jeg kapittel 11, det såkalte sirenekapittelet, som foregår på Ormonds bar. Sirenene er de vesenene i fugleham, med skjønne kvinnehoder, som omtales i 12. sang i Odysseen. Med sin sang lokket de de sjøfarende til de farlige skjærene hvor de oppholdt seg, og trakk skipene deres i dypet. Da Odyssevs seilte forbi skjærene med sine menn, sørget han for å unngå faren ved å fylle sjøfolkenes ører med voks; selv hørte han den lokkende sangen, men han hadde latt seg binde fast til skipsmasten. Ifølge Store Norske Leksikon.
Hos Joyce er det barjentene Miss Douce og Miss Kennedy som representerer sirenene, og bardisken er skjæret hvor de oppholder seg. Og det synges og musiseres i baren.
Det er et merkelig kapittel, hvor man nærmest ser handlingen i et prisme. Fullstendig oppbrutt. Det begynner med noen merkelige setninger:

«Bronse ved gull hørte hovjernene, stålklingende.
Uforskammmmmm mmmmm.
Fliser, plukket fliser av hornet tommelnegl, fliser.
Redselsfullt! Og gull rødmer mer.
En hes fløytetone blåste.
Blåste. Blå blomst står i.
Gulloppsatt hår.»

Og så videre. En forklaring på den første setningen kommer litt senere:

«Bronse ved gull, Miss Douces hode ved Miss Kennedys hode, over Ormondbarens vindusforheng hørte visekongens hover klapre forbi, klingende stål.»

«Bronse» og «gull» henviser til hårfargen hos de to barjentene, og de står altså ved vinduet i baren og ser på visekongen av Irland som kjører forbi i prosesjon. Lydene er trampingen av de jernskodde hestene.

Tilbake til dette med prismet igjen. I Ulysses, i hvert fall noen av kapitlene, som dette, må man liksom være nærværende alle steder på en gang for å se helheten. Lagerkrantz sier: «Om enn kapitlene i Ulysses er overveldende, kan de på mange måter sammenlignes med sentrallyriske dikt eller med et musikkverk gjennomstrømmet av en sterk, fundamental opplevelse.»

Min opplevelse av dette kapitlet var sånn at jeg ikke klarte å legge boka fra meg før jeg hadde lest det ut, så jeg ble liggende og lese til langt på natt.

Bakgrunnskunnskaper av den typen jeg har referert over, hjelper. Men viktigst er det, som tidligere sagt, å trenge inn i teksten uten å la seg affisere av det man ikke forstår. For meg handler det fortsatt først og fremst om å oppleve Ulysses, ikke om å se den som en rekke koder som skal løses.