Dagens Ulysses.

Jeg er nå i gang med kapittel 13 i Ulysses, et av de mer markante kapitlene i boka. Det begynner slik:

«Sommerkvelden hadde begynt å svøpe verden inn i sitt hemmelighetsfulle favntak. Langt ute i vest gikk solen ned og det siste skjær av en altfor hastig ilende dag hvilte ømt over hav og strand, over kjære gamle Howths stolte forberg som fra tidenes morgen har stått vakt over buktens vann, over ugresskledde knauser langs Sandymountkysten og sist men ikke minst over den lille kirken hvorfra det av og til strømmet en lavmælt bønn ut i stillheten, en bønn til henne som i sin klare stråleglans alltid er en sikker ledestjerne for det stormombruste menneskehjertet. Maria, havets stjerne.»

Om dette kapitlet skriver Lagerkrantz:

«I skumringen går Bloom ned til stranden ved Sandymount og innleder en øyeflørt med en ung, ukjent dame. Vi er fremme ved den episoden i romanen som settes i forbindelse med sangen om den unge kongsdatteren Nausika i Odysseen, hun som finner den nakne Odyssevs som er skyllet opp på stranden av bølgene og forelsker seg i ham. Den ukjente på stranden - hennes navn er Gerty McDowell - tar imot Bloom på sin måte, også han skipbrudden etter den lange dagen. Hun blotter lårene sine for ham, og han onanerer med hånden i bukselommen. De to sier ikke et ord til hverandre, men er partnere i et friluftssamleie på avstand.
Gerty er romanens Frida [Lagerkrantz trekker sammenligninger med Birger Sjöbergs Fridas viser] som i sin fantasi er utrustet med pene, idylliske dyder. Hun er også Jomfru Maria, havets ledestjerne, som det i denne stund synges en hymne til ære for i kirken overfor stranden i forbindelse med et avholdsmøte for menn.
Akkurat som Bloom på Ormonds ble utlevert til vår fornøyelse samtidig som vi ble klar over hans ulykke, spiller Gerty på en og samme gang en hel rekke roller, og vi er aldri riktig sikre på om hun bare skaper disse rollene i sin fantasi. Hun er heltinnen i Maria S. Cummings roman Lyktetenneren, som hun nettopp har lest. Hun oppfatter seg selv som godheten selv. Hun er den søte, lille hustruen som mottar menn som er blitt merket av livets stormer. Samtidig vipper hun med foten slik at hennes blå [under]bukser skal synes. Hun er en sjuske, kongsdatter, ung forvirret jente og pornografisk illustrasjon i samme åndedrag. Hun går ut og inn av sine ulike skikkelser. Og de samme forvandlingene skjer med Bloom og med hele scenen. Kapitlet står i forbindelse med syvende og åttende sang i Skjærsilden i Den guddommelige komedie, der Dante om kvelden hører klangen fra en klokke og blir grepet av hjemlengsel, og der fyrstene står i grønske i dalen som trues av ormer og beskyttes av engler og synger hymnen til ære for Jomfru Maria. Joyce er i konkurransehumør, men som vanlig er det ingenting i veien med originaliteten.»

Fra Olof Lagerkrantz: Om James Joyces Ulysses.

Klammerne er mine.

(Jeg må bare komme med en liten oversetterbemerkning igjen, til ordet ”grønske” i 4. siste setning, siden jeg vet at dette er oversatt fra svensk. Det svenske ordet ”grönska” betyr ikke det samme som på norsk, men ”det grønne”, eller ”grønnhet”, hvis det var noe som het det på norsk. En brukbar oversettelse i dette tilfellet kunne være at de sto i ”den grønne dalen”, ”omgitt av alt det grønne” e.l. Men de sto ikke i grønska!)