Fra fotoalbumet mitt. Norsktime på Elverum Folkehøgskule. Norsk har alltid vært mitt yndlingsfag, og det blir jo ikke verre av å ha den peneste jenta på skolen på fanget. Som det kanskje også fremgår av bildet, var EF en såkalt frilynt folkehøyskole ...
Jeg har flere ganger nevnt at av og til kommer bøker til meg. Da jeg bodde på Katarinahjemmet nå nylig, oppholdt jeg meg en del på biblioteket fordi den trådløse internettforbindelsen ikke fungerte på rommet. Under et nokså tilfeldig streiftog i hyllene falt blikket mitt på I Midtbøs bakkar av Halldis Moren Vesaas, hvor hun skriver om samlivet med Tarjei (se innlegg 17. august).
Jeg var, høyst sannsynlig, den siste som intervjuet Tarjei Vesaas. Skoleåret 69/70 var jeg nemlig elev på Elverum Folkehøgskule, og senhøstes i 1969 var Halldis og Tarjei på besøk. Tarjei Vesaas må ha vært syk på det tidspunktet, og sannsynligvis var dette en av de siste gangene han opptrådte offentlig. Eller halvoffentlig, kan man kanskje si, siden det var et kombinert familiebesøk - rektor på Elverum Folkehøgskule var nemlig Sigmund Moren, broren til Halldis, tidligere forlagsredaktør (bl.a. for Gunvor Hofmo) i Gyldendal.
Jeg husker ikke så mange detaljer, men Tarjei holdt sitt foredrag «Um skrivaren». En kvinnelig medelev og jeg fikk så i oppdrag å intervjue henholdsvis Halldis og Tarjei for en håndskrevet lagsavis vi hadde på skolen. Og plutselig satt vi der i et rom, vi fire, to lett skjelvne elever og to av Norges mest kjente forfattere. Ekstra skjelven var vel kanskje jeg, for Tarjei var tross alt den mest berømte av dem, dessuten var han jo notorisk beryktet for å være vanskelig å intervjue, siden han var en meget taus mann. Ikke sånn at han var arrogant og avvisende, for det var han absolutt ikke, tvert imot han hadde en vennlig og mild utstråling, det var bare det at han ikke sa noe. Jeg mener - det er ikke lett å lage et intervju når svarene består av enstavelsesord. For mitt vedkommende var det Halldis som reddet situasjonen ved å utdype svarene hans og dels svare for ham.
Tarjei Vesaas døde få måneder senere, i mars 1970, og jeg så ikke noe til ham i mediene i mellomtiden. Derfor tror jeg at jeg var den siste som intervjuet ham.
Han far sjøl på garden, Sigmund Moren, rydder skog.
14 kommentarer:
Morsomt.
Kan du ikke legge ut artikkelen på bloggen?
Synes ellers at rektor kanskje burde valgt annet antrekk til skogsrydding....
Det var som sagt en håndskrevet avis, og jeg har ikke noen kopi av intervjuet. Men det finnes nok i skolens arkiv.
Enig i det med rektors antrekk. Treet var vel mest for å posere for fotografen.
Da synes jeg du burde kontakte skolen og be om en kopi! Det hadde jeg gjort - for det måtte vel være veldig morsomt å se hva du skrev den gang?
Enig med anonym! Og det hadde vært gøy om du la den ut på bloggen når du får fatt i den.
Kristine
Het det virkelig Elverum Folkehøgskule? Jeg stusser, siden jeg kommer fra området, og vi skrev definitivt ikke nynorsk som hovedmål på skolen.
Jeg gikk på telefonkatalogen og søkte på Elverum Folkehøgskule, og den dukket opp - i nynorsk navnedrakt.
Så jeg antar at det er korrekt navn?
Ja, navnet er korrekt.
anonym: Tja, det hadde kanskje vært morsomt. Jeg tenker av og til at det kunne vært morsomt å se skolen igjen, så da kan jeg jo høre om de har det fortsatt.
"En glad gutt" ja, morsom kommentar! :-) Bjørnstjerne Bjørnson hadde sikkert likt bildet, tror du ikke? ;-)
Vi får tro jenta på fanget heter Marit da. ;-)
leselama: Hun het nok ikke det, men det la ingen demper på gleden :-)
Ha, ha! :-D
Du verden. Så snodig...
Jeg gikk forøvrig også på en frilynt folkehøyskole som het folkehøgskule, men den lå i Hallingdalen. ;)
Så spennende at du har intervjuet selveste Vesaas! Det må være en fin opplevelse å tenke tilbake på.
Mvh Jorunn
Som et apropos til det du forteller om ekteparet Vesaas, erindret jeg dette sitatet:
- A man got to do what a man got to do. A woman must do what he can't -
:)
Mvh Jorunn
Helge Væringsaasen, som støtta bygginga av skulen med ein heil masse pengar var nynorskmann. Derav namnet
Legg inn en kommentar