(Be)tatt av Vigdis.

Som sagt leser jeg Vigdis Hjorths Hjulskift (se leserapport 25. august, nedenfor), hovedsakelig fordi den foregår i mitt eget lokalmiljø. Jeg må innrømme at jeg var litt negativt forutinntatt både når det gjaldt forfatteren og handlingen. Jeg har lest litt av Vigdis Hjorth og har en del av bøkene hennes, men kan egentlig ikke si at hun er blant de forfatterne jeg har noe forhold til. Dessuten, for å vende tilbake til Hjulskift, har jeg irritert meg over både forfatteren og historien ut fra det jeg har lest i intervjuer (hun fikk selvsagt rikelig omtale i lokale aviser da boka kom). Bokens hovedperson, litteraturprofessoren Louise Berg - som så vidt jeg skjønner er forfatterens alter ego - shopper rundt på kjærlighetsmarkedet på beste fjortismaner. Vigdis Hjorth og jeg står nok svært langt fra hverandre når det gjelder verdisyn.
Men - så opplever jeg altså at boka er så velskrevet, fra første stund, at jeg ikke klarer å legge den fra meg. Jeg har lest litt over halve boka, og historien er rett og slett godt fortalt. Her er mange gode observasjoner og beskrivelser, ikke minst av dagens typiske, seriemonogame menneske, altså mennesker som, i likhet med bokens hovedperson og formodentlig også dens forfatter, hopper fra det ene ekteskapet og forholdet til det andre, og følgelig befinner seg i en verden med utallige ekser og barn på kryss og tvers, og, som sagt, lever sitt kjærlighetsliv på et evig fjortisnivå. Det som overrasker meg, er at Vigdis Hjorth later til å ha atskillig selvinnsikt i dette - mer enn jeg hadde trodd. Hun virker alt annet enn overfladisk. Og så skriver hun altså drivende godt, har jeg funnet ut.
Jeg har som sagt bare kommet drøyt halvveis, så jeg vet ikke hvordan det ender med litteraturprofessoren og bilselgeren. Men jeg kjenner igjen en god bok når jeg ser en.