Englesnakk.

Dette er muligens en litt urealistisk fremstilling av en engel.

På Dagbladets nettavis kunne man i går lese følgende:

"Den kjente svenske forfatteren Jan Guillou, som har skrevet flere bøker om hekseprosessene, sier til Expressen at Märtha Louise må ha misforstått historien når hun sier at hun «er glad hun ikke levde for et par hundre siden, for da hadde jeg jo sikkert blitt brent på bålet.»

– Det hadde hun naturligvis ikke blitt. Hun hadde fått en samtale med sin prest, og han hadde antakelig sagt at dette var en velsignelse. «Alle» kunne jo snakke med engler før i tida… man ba for eksempler til helgener, for at de skulle henvende seg til jomfru Maria, som igjen kunne henvende seg til Gud, sier Guillou.

Forfatteren legger til at mange katolikker hevder at de kan kommunisere med engler.

– Men hvis man ikke er katolikk, og likevel påstår at man kan kommunisere med engler, da er man kanskje litt sprø. Særlig om man legger til at man kan snakke med hester. Da bør man søke legehjelp, sier Jan Guillou."

Hvis jeg forstår Jan Guillou rett, mener han at den eneste seriøse sfære hvor man kan snakke om (og eventuelt med) engler, er den katolske (Guillou er for øvrig ateist, ifølge svensk Wikipedia). For meg, som selv er katolikk, er dette et ord i rette tid i denne debatten. Også for meg er Kirken (og da mener jeg selvfølgelig den katolske) den eneste sammenheng hvor det er meningsfylt å forholde seg til begrepet engler, og hvor man har den tilstrekkelige erfaring og åndelige tyngde til å behandle dette fenomenet. Det er ikke nødvendig å betale penger og å gå på kurs for å komme i kontakt med engler. Det er en fullstendig misforstått måte å tilnærme seg det mystiske på. Det er englene som kontakter oss, og ikke omvendt. De er ikke vesener som påvirkes av vår vilje. Selv har jeg bare sett min egen skytsengel én gang, selv om jeg føler hennes tilstedeværelse mer eller mindre hele tiden. Men jeg har aldri bevisst strebet etter hverken å tro eller å se min egen skytsengel eller noe som helst. Alt dette er selvsagt noe vi kan be om, men i bønn ligger det en ydmykhet og en forståelse for mystikkens vesen som mangler i såkalte alternative miljøer. Det positive med Märthas englefremstøt er at hun påpeker den åndelige siden ved tilværelsen. Det gjør man ikke ustraffet i et materialistisk og åndsforlatt samfunn som det norske, hvor især statskirken siden reformasjonen har gjort og fortsatt gjør en effektiv jobb med å kvele enhver ekte religiøsitet. Det negative er at hun, etter min mening, har feil innfallsvinkel.

Når Guillou sier at den katolske kirke er den eneste saklige sammenheng hvor man kan snakke om engler, skyldes det antagelig at han er en intelligent og velorientert person. Siden han har fransk far (moren er norsk, forresten), har han dermed viss forankring i europeisk kultur. Og kontinental europeisk kultur er identisk med katolsk kultur.
I går hadde jeg besøk av en gammel venn som jeg ikke har sett på flere tiår, men vi har et nært forhold med en fortrolighet som er uberørt av tid og avstand. Han fortalte at han i en periode hadde vært sammen med en dame fra et typisk katolsk land i en annen verdensdel, og hadde vært en del i kirken, altså den katolske kirke, både her og i hennes hjemland, sammen med henne. Min venn er så vidt jeg vet helt areligiøs, men han var svært fascinert av den katolske kirke. Ikke-katolikker blir gjerne det. Jeg har hittil til gode å høre en ikke-katolikk, f.eks. et vanlig norsk statskirkemedlem, fortelle at de er blitt dypt grepet av noe i en protestantisk kirke. Tenk med deg selv når du er på ferie, for eksempel. I den grad du går inn i en kirke, vil det høyst sannsynlig være en katolsk kirke. I katolske kirker er det altså vanlig at utenforstående blir grepet av noe de ikke kan forklare. De føler et eller annet de ikke føler i andre kirker. For en katolikk høres dettes ikke merkelig ut i det hele tatt, og det er lett forklarlig: Det man føler, er det helliges tilstedeværelse. Den katolske kirke lærer at Kristus er reelt til stede i nattverden, mens nattverden i f.eks. statskirken har en mer symbolsk funksjon. Det er derfor en katolsk messe aldri kan feires uten nattverd. Ja, i en katolsk messe er nattverden selve kjernen, det som hele messen dreier seg om. Det brødet som blir til overs, oppbevares i et spesielt skap som kalles tabernaklet. Det finnes enten rett bak eller i nærheten av alteret, og er markert med en rød lampe som alltid brenner. Siden brødet, når det blir innviet, forvandles til Jesu legeme, vil det si at Kristus reelt er til stede i kirkerommet. Dette kalles på latin for realpresens.
Dette kan man tro eller ikke tro. Jeg kan ikke gå nærmere inn på de religiøse og filosofiske dybdene ved dette her. Én milliard mennesker i verden tror dette. Jeg er en av dem.
Nordmenn flest må, stort sett i rollen som turister, nøye seg med en flyktig fornemmelse av dette. De begir seg inn i en katolsk kirke og føler seg grepet, føler noe - som de ikke vet hva er. (Eller de går i en katolsk kirke julenatt eller påskenatt, "for det er jo så stemningsfullt hos katolikkene". Det er kanskje det, men denne "stemningen" er altså uttrykk for noe.)

I denne sfæren har også engler sin naturlige plass, enten vi ser og erfarer dem eller ikke.