Et vann i kveldingen, et sted i skogen. Ikke en lyd å høre, bare et svakt vindsus i trærne. Ved stranda ligger denne båten, mørkbeiset, halvfull av vann.
For noen uker siden gikk jeg langs det danske Vesterhavet med sin evige vind og bølgene som tordner skummende mot stranden, igjen og igjen, aldri hvilende. Det ga ro i sinnet.
Det stille vannet i skogen gir også ro i sinnet.
Den samme roen, merkelig nok.
Eller kanskje ikke det er så rart?
1 kommentar:
"Der skulle vi ha vøri Karl..."
Min assosiasjon.
Kanskje meir enn idiotisk sidan der ikkje finns "fine jenter som Lula og kva det no var vidare i songen.. hverken i biletet eller i teksten du skreiv.
Men - midt i storbylarmen fann eg attende ei ro eg ikkje har visst at eg sakna.
Takk!
Legg inn en kommentar