Jeg hadde kameraet med meg i dag. Jeg har alltid likt Frognerparken og Vigeland.
Jeg er i Oslo, og som vanlig har jeg gått i kloster. Det vil si at jeg bor på Katarinahjemmet på Majorstua. Siden jeg ikke har bikkjene mine og mitt vanlige turterreng, har jeg nettopp gått en morgentur i mer urbane omgivelser. Det vil si til Monolitten og litt rundt i strøket. Jeg kom til å tenke på forfatteren Helge Krog den gangen han skulle vitne i rettssaken mot Arnulf Øverland (blasfemisaken). Da Krog kom ut på gaten og fikk se alle menneskene som var på vei til jobb, utbrøt han: «Herregud, skal alle disse menneskene vitne?»
Jeg vet ikke om historien er apokryf eller ikke. Kanskje bare en kokettering med den delen av kunstnermyten som går ut på at kunstnere lever et bohemliv og sjelden står opp før utpå dagen en gang.
Det finnes sikkert kunstnere som har et sånn, men de kunstnerne jeg kjenner, og som lever av det, jobber hardt og mye, inkludert meg selv. Jeg blir aldri lei av å sitere den amerikanske forfatteren Peter De Vries, som sa: «Jeg skriver bare når jeg er inspirert, og jeg sørger for å være inspirert klokken ni hver morgen.»
Da jeg gikk morgenturen min i dag, nøt jeg å være frilanser, det å kunne disponere min egen tid. Jobben min er der pc-en min er, jeg har ikke noe fast arbeidssted, ingen faste tidspunkter eller sjefer å forholde meg til. Men for at det å disponere sin egen tid skal være et gode, må man kunne nettopp det - disponere den. Strukturere seg selv og sitt eget arbeid. Sånn sett var også jeg på vei til jobb da jeg vandret rundt i Frognerparken, men på en helt annen måte enn dem som hastet målbevisst forbi meg for å innfinne seg på en eller annen arbeidsplass til en fast tid, i en tilværelse som langt på vei bestemmes av andre enn dem selv. Jeg kan ikke la være å tenke at mennesker som sitter på et kontor, på en måte fortsetter å gå på skole hele livet. Den eneste forskjellen er at pulten er byttet ut med et skrivebord og læreren med en sjef. Ufriheten er vel langt på vei den samme? I bytte får de trygghet, først og fremst i form av lønn hver måned, med den forutsigbarheten det gir. Den tryggheten har ikke en frilanser eller en kunstner. Min eneste økonomiske trygghet ligger i at jeg får utgitt bøkene jeg lager, og at oversettelsene mine holder mål så jeg får flere oversettelser. (Sykelønns- og pensjonsordninger kan jeg se langt etter. Det må jeg eventuelt ordne med og betale for selv.) Akkurat nå vet jeg at jeg skal ha en utgivelse på Gyldendal Barn & Ungdom i 2008, som også blir hovedbok i Bokklubbens Barn, og at jeg har tre oversettelser i ordreboka. Det er ikke nok til å gi en brukbar inntekt neste år. I praksis pleier det å ordne seg, men jeg må leve med usikkerheten.
Men da jeg gikk morgenturen min i dag og så på alle menneskene som var på vei til jobb, var det friheten, gleden og fordelene ved å være frilanser jeg tenkte på. Jeg har det livet jeg selv har valgt. Har du?
7 kommentarer:
Eg har det livet eg sjølv har vald, det har vi vel alle, men eg har ikkje det livet eg drøymer om - enno. Likevel, eg er på veg. På lenge enno vil det vere uaktuelt for meg å eingong tenke på å leve av å vere forfattar/ frilansar. Først vil eg ha tryggleiken i fast jobb og fridomen det gir, slik at eg kan eksperimentere og leike meg med form og uttrykk, og skrive fordi eg har lyst, og ikkje fordi eg må.
Men med det sagt, så misunner eg jo dei som har kontoret i lomma, så å seie. Men eg veit å sette pris på sjukelønsordningar og fast inntekt kvar månad.
Så lenge du har tid og overskudd til å skrive ved siden av en trygg og fast jobb, er det bare dumt å forandre på det. Det er i det hele tatt et aspekt jeg ikke berørte i mitt innlegg; at mange kunstnere jo nettopp kombinerer fast jobb og kunstnerisk virksomhet.
Jeg er som deg, frilanser, og trives stort sett med det. Jeg har bevisst valgt å være frilanser, nettopp pga en del av de tingene du skriver om i innlegget (nei, ikke reduserte rettigheter...). Jeg kan jobbe intenst én dag, for så å leike med bikkja hele neste dag.
Usikkerheten synes jeg ikke er så plagsom. Etter noen år som frilanser oppstår det en viss sikkerhet ut av all usikkerheten. Man vet at nye oppdrag kommer inn når de nåværende tar slutt, at kunder som forsvinner erstattes av nye kunder på en eller annen måte, at én mager måned blir utjevnet med en feit måned osv. Alt går seg til.
Viktige ting å fundere over i ny og ne, dette med hva man har gjort for å få det livet man vil ha. Jeg er også frilanser, og stortrives. Det er klart det er en fordel med fast og forutsigbar lønn, men alt det andre forutsigbare med fast jobb er ikke noe som tiltaler meg.
Jeg liker å ikke vite hva jeg skal gjøre neste uke eller engang hvor jeg skal jobbe. Jobber mest på eget kontor jeg også, men er innimellom ute og jobber hos forskjellige kunder - deilig omveksling.
Da jeg startet firmaet mitt hadde jeg til og med en ide om å finne på et firmanavn på temaet "Forandring fryder", men det hadde kanskje ikke hørtes så seriøst ut, så jeg fant på noe annet. ;-)
sesselja: At det oppstår en viss sikkerhet i usikkerheten og at ting går seg til, er også min erfaring.
Spectatia: Godt å høre om enda en som liker å være sin egen. Ukesperspektivet ditt høres litt kort ut for meg, jeg vil helst ha løpet klart minst et halvt eller helst et år frem i tiden. Og som regel har jeg det.
Når du nå er i Oslo, kan du ikke gi oss en rapport fra det nye Litteraturhuset i hovedstaden!?
Ja, det har jeg. Jeg er trygghetsnarkoman, og det betyr mye for meg at lønna dumper inn den tolvte hver måned enten jeg gjør sånn eller sånn. Det er trygt og godt. Mye fast arbeidstid gir også mye fast fritid. Samtidig høres det fantastisk ut å være sin egen herre et stykke på vei. I min jobb er ca 30% fleksibel arbeidstid, så jeg kan styre deler av tiden min. Men har man fast jobb er det livsviktig, i hvert fall for meg, at det er moro å jobbe. Vi selger jo tross alt deler av livet vårt til arbeidsgiveren, - og det må være ille hvis arbeidsdagen bare er noe man må kjempe seg gjennom. Selv gleder jeg meg til hver dag, og da er det ikke noe problem.
Legg inn en kommentar