Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu, kom på lørdag. Takk, Samlaget. Ifølge forlaget er det «er ei utrulig underhaldande og morosam innføring i den edle kunsten å danse på furu». Ja? Mer enn det, formodentlig. Baksideteksten lyder: «Det er jul. B.A. Beckström er 92, og drit seg ut i kassen på Rimi. Vel heime ringer telefonen for første gong på tre veker, og han legg merke til slitasje i furugolvet. Han bestemmer seg for å reise reisa han har utsett i femti år. Turen skal gå innom huset der hans store kjærleik budde - eller bur? Saman med taxi-Ali legg han ut på den store julereisa. Og bak dei ligg ribbeskodda over den nordiske furuskogen.»
Jeg bladde litt i boka med en gang, og likte ikke det jeg så. Noen merkelige, opphugne setninger. Men klok av erfaring (jfr. Hermanas) lot jeg meg ikke hemme av et overflatisk førsteinntrykk, og begynte å lese skikkelig i går kveld, og da likte jeg det jeg så. Jeg leste ferdig episoden i kassa på Rimi - den kunne vært en novelle for seg selv - og den var så morsom at jeg skoggerlo da jeg kom til poenget. Og jeg innbiller meg at jeg er relativt kresen når det gjelder litterær humor. Det nytter ikke at forlaget sier at boka er morsom hvis jeg ikke ler spontant. Men det gjorde jeg altså av denne. Det lover bra. Fortellerstilen til forfatteren voldte meg ingen problemer da jeg først kom i gang, og det pussige var at jeg ikke engang la merke til at jeg leste nynorsk. I motsetning til Aina (Flimre-bloggen) kan jeg ikke vurdere hva slags nynorsk det er - nynorsk kan jo være så mangt i våre dager etter hva jeg har skjønt. Og jeg har ikke vært noe glad i å lese det. Det kan forandre seg med denne boka. La meg bare si at jeg ikke har noe prinsipielt imot nynorsk, det er bare ikke mitt norsk. Men jeg jåler meg ikke med at jeg ikke skjønner det og sånne ting. På folkeskolen husker jeg at frøken en gang spurte om jeg hadde familie på landet - fordi jeg var så god til å lese nynorsk! Som voksen leser har jeg likevel ikke vært glad i det, men med denne boka går det altså veldig greit, og jeg tenker meg at det kanskje kan fjerne barrieren jeg har på dette området, sånn at jeg nå blir mer åpen for å lese nynorsk. Og det er vel ikke så verst at Austigard har klart det, etter bare noen få korte kapitler?
Nå gleder jeg meg til å gå videre med Beckström. En pussig gamling er han - for han er tross alt 92, og all humoren til tross må det jo nødvendigvis ligge et memento mori her som et aspekt ved denne teksten.
Jeg bladde litt i boka med en gang, og likte ikke det jeg så. Noen merkelige, opphugne setninger. Men klok av erfaring (jfr. Hermanas) lot jeg meg ikke hemme av et overflatisk førsteinntrykk, og begynte å lese skikkelig i går kveld, og da likte jeg det jeg så. Jeg leste ferdig episoden i kassa på Rimi - den kunne vært en novelle for seg selv - og den var så morsom at jeg skoggerlo da jeg kom til poenget. Og jeg innbiller meg at jeg er relativt kresen når det gjelder litterær humor. Det nytter ikke at forlaget sier at boka er morsom hvis jeg ikke ler spontant. Men det gjorde jeg altså av denne. Det lover bra. Fortellerstilen til forfatteren voldte meg ingen problemer da jeg først kom i gang, og det pussige var at jeg ikke engang la merke til at jeg leste nynorsk. I motsetning til Aina (Flimre-bloggen) kan jeg ikke vurdere hva slags nynorsk det er - nynorsk kan jo være så mangt i våre dager etter hva jeg har skjønt. Og jeg har ikke vært noe glad i å lese det. Det kan forandre seg med denne boka. La meg bare si at jeg ikke har noe prinsipielt imot nynorsk, det er bare ikke mitt norsk. Men jeg jåler meg ikke med at jeg ikke skjønner det og sånne ting. På folkeskolen husker jeg at frøken en gang spurte om jeg hadde familie på landet - fordi jeg var så god til å lese nynorsk! Som voksen leser har jeg likevel ikke vært glad i det, men med denne boka går det altså veldig greit, og jeg tenker meg at det kanskje kan fjerne barrieren jeg har på dette området, sånn at jeg nå blir mer åpen for å lese nynorsk. Og det er vel ikke så verst at Austigard har klart det, etter bare noen få korte kapitler?
Nå gleder jeg meg til å gå videre med Beckström. En pussig gamling er han - for han er tross alt 92, og all humoren til tross må det jo nødvendigvis ligge et memento mori her som et aspekt ved denne teksten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar