Jeg lar meg begeistre.

Det er visst et mønster akkurat nå dette, at jeg begynner å lese en bok nokså motstrebende, som Vigdis Hjorths Hjulskift, bare fordi den foregår på min trakter, som Torgrim Eggens Hilal, bare for å ha lest en bok av ham - og så tar lesingen sin egen vending, jeg blir begeistret, jeg leser som i en rus, og får et helt annet utbytte (både annerledes og bedre) av boken enn opprinnelig tenkt. Det er to ting med dette: For det første må jeg si at jeg åpent vedstår meg min forutinntatthet, men at jeg, til forsvar for meg selv, også må si at jeg er åpen for å la lesingen forandre meg, for å endre mening om en bok på et hvilket som helst punkt i lesingen når boken viser meg et annet ansikt enn det jeg trodde jeg skulle få se. Det andre er at det å lese i så måte er en fantastisk, grensesprengende opplevelse. Det forandrer meg, forandrer min opplevelse av meg selv og verden. Det kan være leserusen i seg selv, det kan være det at jeg lærer noe om verden og menneskene, at jeg får satt ord på egne tanker og erfaringer, eller whatever.
Så også med Solstads fotnote-roman om Armand V. Jeg hadde en lang leseøkt med denne i går kveld, og nok en gang lot jeg meg begeistre. For det første synes jeg nå at dette fotnote-grepet er direkte genialt, bare en stor forfatter kunne ha funnet på det, dessuten er jo hans beskrivelser f.eks. av studentmiljøet på Blindern og turene til OSI-hytta i Nordmarka aldeles glimrende. Ja, selv setningene og fortellermåten, som jeg før til dels synes har vært klossete, har nå vakt min begeistring. Og så var det en ting som slo meg da jeg leste i Armand V, og som virkelig gjorde inntrykk på meg: På sitt beste minner Solstad om Samuel Beckett (om Becketts Watt, for eksempel). Jeg vet ikke om Solstad har noe forhold til Beckett, om Beckett overhodet er en inspirasjonskilde for ham, men for meg er likheten tidvis så slående at jeg har vanskelig for å tro at det er tilfeldig. Et eksempel fra skildringen av stambordet på Frederikke:
«Det var også et langt sprang fra matematikken og den teoretiske fysikks himmelstormende formler til den måten disse studentene forholdt seg til det menneskelig fenomen på, som jo hadde utviklet disse matematiske tegn som nå gjorde det mulig å slynge menneskeskapte gjenstander ut i verdensrommet, og etter en plan. Man kan dessverre ikke komme bort fra at de hadde store vansker med å beskjeftige seg over lengre tid, og med en viss konsentrasjon, med menneskelige fenomener som kunst og litteratur, historie og psykologi. Det som ble sagt var stort sett alminneligheter. Ja, de satte pris på å fremføre godtkjøpsmeninger, for dem var det å ytre seg på en relevant og sunn måte. De hevdet at det var fornuftig som det var meningen at de skulle mene var fornuftig, de anså som morsomt det som det var meningen at de skulle anse som morsomt, og de lot seg virkelig opprøre over det det var meningen at de skulle la seg opprøre over, og denne indignasjon var til og med usvikelig ekte. Likeledes lot de seg røre av alle skjebner de leste om og som det var meningen at de skulle bli rørt av å lese om. Men det hendte rett som det var at det oppsto sterk uenighet rundt bordet når det menneskelige fenomen var temaet. Da var det to godtkjøpsmeninger som sto i mot hverandre, og ikke sjelden hendte det at en slik diskusjon utartet til den rene kverulanteri, for den ene ble så grepet av sin egen godtkjøpsmening at han gjorde alt for å spidde den andres godtkjøpsmening, som han til slutt fikk en slik forakt for at han kalte den umoralsk, eller logisk forkastelig.»
Dette er etter min mening utrolig bra, stilistisk, som menneskeskildring, i det hele tatt som litteratur.
Kanskje VGs anmelder hadde rett likevel, da han eller hun skrev om Armand V; at Solstad kanskje skriver bedre enn noen annen i landet. Jeg lar meg i hvert fall begeistre.