Noen ganger tar lesingen sine egne veier. Da jeg skulle tilbringe en sen aftenstund på sofaen forleden kveld, fortrinnsvis i selskap med Torgrim Eggens Hilal, gikk jeg av en eller annen grunn bort til bokhylla og fant frem Dag Solstads Fotnoter om Armand V i stedet, og begynte å lese den. Jeg aner ikke hvorfor - det må skyldes en eller annen ubevisst impuls. Nei, ikke så ubevisst likevel, ved nærmere ettertanke. Det skyldes lesingen av Eivind Røssaaks Sic. Fra litteraturens randsone, som jeg har sitert fra her i bloggen ved flere anledninger, sist i et innlegg 1. oktober. Den inneholder nemlig et nesten hundre sider langt kapittel om nettopp fotnoter. Røssaak skriver blant annet:
«George Painter beklager fotnotenes eksistens i sin klassiske Proust-biografi fra 1959, fordi han deler som han sier, den brede lesers antipati for dette skyggeapparat. Fotnoter er ufolkelige, uskjønne; inntil nylig fantes de nesten ikke i litteraturen i det hele tatt. Men så kom fotnotetvangen ... Painter og mange andre er nemlig offer for det 20. århundres generelle mistenkeliggjøring av unoterte referanser. Fotnotens genealogi kan antydes: Pierre Bayles oppsummering av tidens tanker, Dictionnaire historique et critique fra 1695, kalles ofte «fotnoteverket som innledet opplysningstiden». [...] Den allmenne utbredelsen av fotnoter i Europa og verden for øvrig kommer senere og er antakelig en effekt av den mentalitetsendring som de store krigene (1914--18 og 1939--45) førte med seg. Ingen stolte på hverandre lenger. Kildene måtte gjøres verifiserbare.»
Hver gang jeg leser Solstad, tenker jeg at dette hadde ingen andre fått utgitt. Ikke særlig pent tenkt kanskje, og kanskje ikke riktig heller. «Fremdeles skriver Dag Solstad kanskje bedre enn noen annen i landet,» skrev VGs anmelder i forbindelse med Armand V. Da er det vel jeg som er på jordet? Det er i første rekke Solstads språk som provoserer meg, både setningsoppbygningen og den besynderlige blandingen av konservative og radikale former. Jeg synes han til dels uttrykker seg direkte klossete.
Og dette fotnote-grepet ... jeg vet ikke hva jeg skal mene om det. Akkurat nå vet jeg faktisk ikke om jeg skal fortsette å lese boka i det hele tatt, men jo, jeg skal vel det. I hvert fall fortsette --- så får vi se om den blir ferdig. Hilal er, på grunn av Solstad, blitt stilt litt i bero. Og som ikke det var nok, har jeg også begynt på Byatts Besettelse. Tre bøker på en gang - det går vel ikke? Jo, det tror jeg faktisk at det gjør.
7 kommentarer:
Nå har jeg verken lest Hilal eller Besettelse, men jeg likte Armand V veldig godt. Reagerer, i likhet med deg, på blandingen av konservative og radikale former, men ellers syns jeg boken er interessant og tankevekkende.
Hurra for andre som ikke faller i staver over Solstad. Og fotnoter er en uting i romaner. Jeg har bare lest én roman hvor det funket noenlunde greit, og det var "Herr Norell og Jonathan Strange".
Tror vi er mange som ikke liker Solstad så godt. Det er bare så få som tør si det. ;-)
Eg har også ofte tenkt at dette er det berre Solstad som ville få utgitt, men eg synest i motsetnad til deg at det er bra. Bra at nokon får utgitt slike merkelege innfall som dei han har i romanane sine. Eg likar dei. Ikkje dermed sagt at alt er like bra.
Sesselja: Det er ikke fotnoter i denne romanen. For det er ikke en roman - det er bare fotnoter. ;-)
Unnskyld vitsingen, kunne ikke la være. :-)
Spectatia: Yes, I know. Og dette grepet er jo egentlig veldig spennende da.
Ellers registrerer jeg at mange mener noe om Solstad. Godt å høre at det er flere enn jeg som har problemer med ham, og til dels de samme problemene.
Jeg fant at fotnote 5 i "Armand V" var spennende; om forfatterrollen, om skrivesperre, vegring, om fotnoter ...
Jeg anbefaler boken "Jeg er ikke ironisk" av Jan H. Landro; samtaler med Dag Solstad. Forordet, eller innledning, "Lengsel etter mening. En introduksjon til Dag Solstads forfatterskap" er interessant også for oss som ser med undring på Dag Solstad.
Randi
Legg inn en kommentar