Leselykke

Jeg har tidligere presentert den tyske forfatteren Stefan Bollmanns bok Frauen, die lesen, sind gefährlich, i DETTE innlegget. Bollmann har nylig kommet med en ny bok om å lese: Warum Lesen glücklich macht. Bemerk at han ikke spør om lesing gjør oss lykkelige; ved å formulere seg som han gjør, fastslår han det indirekte som et faktum. Jeg skal ikke bestride dette - ethvert lesende menneske vil formodentlig være enig i at lesing skaper en form for lykke. Hvis jeg forstår Bollmann rett, snakker vi primært om den lesingen de fleste av oss vel bedriver mest av, nemlig lesing for fornøyelsens skyld, i motsetning til den lesingen vi bedriver i studie- og yrkesmessig sammenheng. Det å lese for fornøyelsens skyld er en relativt ny idé som først oppsto på 1600-tallet, for deretter å bli mer utbredt i løpet av 1700-tallet. Nå har jeg ikke fått lest så mye i denne boken ennå, men med lesing «for fornøyelsens skyld» mener Bollmann neppe lesing utelukkende som tidtrøyte. Han snakker nok om det jeg vil kalle «den seriøse leser», altså en som, i likhet med den svenske filmregissøren Roy Andersson, leser for å erfare noe om hva det vil si å være menneske. Roy Andersson fortalte nylig i et intervju i Aftenposten hvordan han som 15-åring hadde enorme leseopplevelser, «jeg ble veldig fascinert av hvordan forfattere beskrev livet, skildret forståelse mellom mennesker, ord som beskriv det som er viktig, sant og gripende».
Finnes det noen bedre måte å utforske det menneskelige på, enn ved å lese? Jeg tror ikke det. Jo, ved å leve, vil noen kanskje innvende. Poenget er bare, etter min mening, at det ene ikke utelukker det andre, tvert imot, de to går opp i en slags høyere enhet. Å leve gir oss lyst på litteraturen, og litteraturen forsterker vår opplevelse av å leve.
Bollmann refererer for øvrig til en engelsk forfatter, Rumer Godden (et helt ukjent navn for meg), som sier noe i retning av at når vi lærer å lese, er uskyldens tid ugjenkallelig forbi. Ingenting vil lenger være enkelt og ukomplisert. Lesingen vil forandre alt.
Jeg tror faktisk at det med forandring er noe av kjernen ved å lese. Det er et stort paradoks at en så tilsynelatende passiv handling som å lese kan medføre så store forandringer i livet. Kanskje det rett og slett er en av de største motivasjonene for å lese; å utsette seg for den forandringen som lesingen kan innebære. Ligger det ikke alltid en viss risiko i å utsette seg for litteraturen, i å åpne en bok? Men det er en risiko vi opplever som frydefull og spennende i positiv forstand, omtrent som å kjøpe billett til en berg-og-dal-bane.
Jeg har nettopp opplevd det selv, ved å lese Torgrim Eggens Hilal, som jeg nå er ferdig med. Hilal var en fantastisk leseopplevelse fra begynnelse til slutt (eller, som leselama uttrykker det: "... intet mindre enn et eventyr. Et eksotisk les ...") Den forandret meg ved å gi meg et helt annet syn på Torgrim Eggen og forfatterskapet hans (klikk på temaet Torgrim Eggen under for å se utviklingen i mitt forhold til denne forfatteren). Den forandret meg også på mange andre måter, blant annet ved å utvide mine kunnskaper og gi meg et mer nyansert syn på innvandrere og islam, på en del av Norge jeg vet om, men likevel ikke vet noe om. Ironisk nok imponerte Eggen meg i Hilal også med sine beskrivelser av erotikk og seksualitet (jfr. det første innlegget mitt om T.E.)
Bollmann er også inne på dette med forandring, men litt upresist synes jeg: Lesen macht glücklich, weil es unser Bild von uns selbst verwandelt. (Å lese gjør oss lykkelige fordi det forandrer vårt bilde av oss selv.) Vårt bilde av oss selv? Hva mener han med det? Det forandrer jo oss på ordentlig, for pokker! Ikke bare "det bildet vi har av oss selv". Lesingen, bøkene, gjør noe med oss. Det er en forandring som gjør oss mer til den vi er. Derfor elsker vi bøkene, derfor elsker vi å lese.

PS: Også det å skrive forandrer oss, som du kan se av DETTE innlegget.