"Nu har vi på rad disse måneder ..."

Det lille røde huset i skogen en tidlig novembermorgen, nærmere bestemt i går.

"Nu har vi på rad disse måneder med navn som lyder som trusler, november, desember ..." skrev Sven Elvestad (alias Stein Riverton) en gang. Vel, det kan jo ikke nektes for at dagene blir kortere og kaldere. Det var noen kuldegrader da jeg gikk ut på morgentur med bikkjene ved det lille røde huset i skogen tidlig i dag morges, men da vi kom tilbake, sto solen atskillig høyere på himmelen, og det ble nok en fin dag. Alle årstider har sin skjønnhet, det har også hver dag, hvis man bare ser etter.

I morgen skal jeg skifte hjul på bilen, en av hverdagens og årstidens trivialiteter. Jeg har kjørt piggfritt i seks år, men den bilen jeg har nå, kom med piggdekk, og trenger det nok også. NAF gikk nylig ut og oppfordret folk til å skifte hjul selv. Det gjør ikke jeg. Jeg skrur aldri på en bil. Det overlater jeg til fagfolk. Kan jeg skifte hjul? Herregud, ja, jeg er jo gammel drosjeeier. Men hvorfor i all verden skal jeg mase med å skifte hjul selv når Bertel O. Steen i Vestfold er villig til å gjøre det for en hundrings? Bare kjøre bilen inn i en pen og ren bilhall med god belysning og få det gjort av folk som har sånt å gjøre? (OBS: I foregående setning var det allusjoner både til Hemingway og til Asbjørnsen og Moe.)(Dessuten: Jeg bor ikke i Vestfold, men bilen er kjøpt der, og den vil gjerne til et verksted hvor den er kjent.)

Hvor vil jeg egentlig hen med dette? Aner ikke. Jeg har visst rotet meg litt bort her (kan skyldes at jeg drikker dårlig kartongrødvin). Meningen var å skrive et innlegg om høsten, tror jeg. I beste fall handler det om å nyte øyeblikket, og jeg kan ikke se noe i veien for at nytbare øyeblikk like gjerne kan forekomme en novemberdag som en hvilken som helst annen dag. For eksempel da jeg gikk morgentur med bikkjene i dag og utforsket nytt terreng i nærheten av det lille røde huset i skogen. En ny skogsvei, en demning, en jernbaneskjæring ... jeg kunne ramse opp. Og i går - i går kom det fire mann med ved til det lille røde huset i skogen. Alle ansatt ved en vernet bedrift. En av dem arbeidsleder (og nabo til det lille røde huset). De tre andre sånne som har bruk for å jobbe på en vernet bedrift. Sånne som ifølge Inger Hagerup har litt mindre håndbagasje enn oss andre. De var bare så søte at jeg nesten begynte å grine.

Jeg vet fortsatt ikke hvor jeg skal med dette innlegget, så jeg slutter nå.
Bare en ting: Hvis du tror jeg er blitt full av den dårlige papprødvinen (som ikke er så dårlig), så er jeg ikke det (legg for eksempel merke til at det ikke er skrivefeil i dette innlegget). Jeg har forresten funnet ut at valpolicella er rødvinen for meg. Jeg vet ikke mye om vin, men erfaringen har vist at man sjelden trår feil når man holder seg til italiensk. Det var polet på Briskeby, et særdeles trivelig pol med kyndig betjening, som under mitt seneste Oslo-opphold nå nylig åpnet mine øyne for valpolicella. Jeg skulle ha en lett og god rødvin som 1) passet til kylling, og 2) ikke ga meg hodepine når jeg skulle kjøre hjem dagen etter. Toralf Bølgen fremhever da også (i sin utmerkede bok Bølgens vin) valpolicella som et typisk eksempel på en lett og saftig rødvin som passer til magert kjøtt som kylling. Jeg har nemlig en god venninne i Jacob Aallsgate som alltid inviterer meg på middag når jeg er i Oslo, raffinert og minimalistisk, og som regel med kylling som kjødelig innslag. Med andre ord helt etter min smak.

Og apropos Oslo og mat: En av dagene spiste jeg lunsj i en bokhandel. Bogstadveien kryr jo nå av bokhandler, og i en av dem er det en liten kafé hvor man kan sitte og lese bøker og se ut av vinduet. Det funket bra. Maten var god, og jeg fikk noen smaksprøver av diverse bøker. Attpåtil hadde de en stor bunke av en av mine bøker (Barnas store gåtebok) inne i selve lokalet! Flott sted, med andre ord.
Nuff zed.