Budskapet til Jaqueline

Mediet er iskaldt, men budskapet hett: En ung mann har erklært sin kjærlighet til Jaqueline på to frosne bilvinduer i Gjørstads gate på Majorstua. Budskapet er så tydelig som det kan få blitt: Jaqueline, jeg elsker og begjærer deg. Og drømmer om deg, kan vi kanskje legge til, for kanskje tør han bare si dette på et tilfeldig bilvindu på vei hjem i nattemørket, skjønt jeg tipper at Jaqueline vet hvem han er. Trangen til å uttrykke hva han føler for Jaqueline, er uansett sterk, og selv om akkurat dette budskapet kan knyttes til tid og sted, er det i sin natur evig aktuelt og kunne like gjerne vært risset på en vegg i Pompeii for to tusen år siden. I noen tilfeller blir det litteratur av sånt, jfr. min teori om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet.
Budskapet til Jaqueline blir snart fjernet av en isskrape eller et væromslag, og kanskje er kjærligheten og begjæret like kortvarig i dette tilfellet, tenk bare på Rudolf Nilsens ord om at ”intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet”. Eller i rimfrost, som her. Men budskapet til Jaqueline kan også være innledningen til en lang og vakker kjærlighetshistorie, det er ikke godt å vite. En historie blir i hvert fall fortalt på disse tilrimede vinduene.