En historie fra virkeligheten

«Grøftetildragelsesmysteriet»
En beretning fra virkeligheten med tittel lånt fra en norsk samtidsroman


Kveldstur med bikkjene en fuktig og mørk fredagskveld i begynnelsen av desember. Vi går på en stille vei kranset av store trær som ruver over oss med svarte, sprikende greiner. På den ene siden ligger det en kirke, og på den andre en avrusningsklinikk. Og så noen tilbaketrukne eneboliger rundt omkring. Jeg går fort som vanlig, bikkjene svinser i strekksnorene sine. En av dem snuser på noe i det høye, visne gresset på oversiden av gangveien. Jeg kaster et fort skråblikk og er allerede på vei videre før hjernen min registrerer hva bikkja har snust på: Det ligger et menneske der. Jeg stopper opp, går tilbake. En dame i tretti-førti-årene, spread-eagled som det heter på engelsk, det vil si liggende på ryggen, med sprikende armer og ben. Normalt påkledd. Jeg rusker i henne, ingen reaksjon. Siden gangveien er litt hevet i forhold til veien, og skråningen hvor hun ligger befinner seg enda høyere, kan hun ikke være påkjørt. Hun har da heller ingen synlige skader, og jeg ser at hun ikke er død. Altså er hun ruset, og siden hun ikke bærer preg av å være narkoman, er det trolig snakk om god, gammeldags fyll.
Jeg rusker og roper, men ingen reaksjon. Det er varmegrader og det regner ikke, så det kan ikke være noen umiddelbar fare, men jeg kan jo ikke la henne bli liggende der. Jeg rusker og roper enda mer, og får omsider en slags reaksjon i form av grøtete enstavelsesord. Jeg spør om hun hører til på avrusningsklinikken, siden det er en i bokstavelig forstand nærliggende tanke. Nei, snøvler hun. Det går altså an å kommunisere med henne. Hvis hun hadde hørt til på klinikken, ville saken vært enklere. Da kunne jeg ha varslet der. Noen kikker over gjerdet fra klinikken og spør om jeg trenger hjelp. Men de er tydeligvis klienter der, så jeg sier nei.
Jeg prøver å oppnå kontakt med damen igjen og sier at hun må komme seg opp, at hun ikke kan ligge sånn. Ingen reaksjon. Hvis du ikke kommer deg opp, må jeg ringe politiet, sier jeg. Ingen reaksjon nå heller. Jeg venter litt. Da ringer jeg til politiet, sier jeg. Fortsatt ingen reaksjon. Jeg venter enda litt. Røsker og roper litt igjen. Null reaksjon. Så ringer jeg til politiet (jeg har nummeret liggende inne, det som automatisk kobler til den nærmeste av politiets sambandssentraler). Politiet svarer med en gang, og jeg forklarer hva det gjelder.
Mens jeg snakker med politiet, skjer to ting i rask rekkefølge: Damen i skråningen kravler seg opp med forbausende hurtighet, stiller seg på vaklende ben og lurer på hva som foregår. I det samme kommer en mann gående på fortauet, med hendene fulle av bæreposer. Han lurer også på hva som foregår, men gjenkjenner damen og vice versa; det viser seg at de er naboer, de bor i samme blokk. Jeg spør damen om alt er i orden, om hun klarer å komme seg hjem ved egen hjelp, og sier at jeg har politiet på tråden. Hun trenger absolutt ikke noe politi, sier hun, og virker plutselig forbausende klar og fattet tatt i betraktning at jeg bare et øyeblikk tidligere knapt klarte å få kontakt med henne. Dessuten er den nylig ankomne naboen tydeligvis innstilt på å følge henne hjem. Har du vært på julebord? spør han. Hun har visst ikke det akkurat, men en fuktig ettermiddag må det ha vært. Så du vet hvem hun er og hvor hun bor? spør jeg. Han bekrefter det og gjentar at de bor i samme blokk. Mora hennes bor også der, sier han. Hun som driver frisørsalongen på D, vet du. Jeg kan ikke si at jeg har kjennskap til frisørsalongene på D, men situasjonen ser jo ut til å ha løst seg. Jeg spør politimannen i telefonen om han har overhørt det hele, og det har han. Da ser det ut til at det har ordnet seg her, sier jeg. Politimannen er enig i det. Beklager bryderiet, sier jeg. Bare fint at du ringte, sier politimannen. Sikkert lykkelig for å slippe å lempe fyll; resten av fredagskvelden har nok likevel mer enn nok å by på i så måte. Og vi avslutter samtalen.
Kan du følge henne hjem? spør jeg naboen. Jeg føler fortsatt et visst ansvar for at damen skal komme seg i hus. For alt hva jeg vet kan hun jo finne på å legge seg overende igjen, skjønt det er lite som tyder på det nå. Naboen tar henne i armen, eller det kanskje er hun som tar ham i armen, og sammen vandrer de - eller rettere sagt vi - videre oppover bakken. Jeg litt foran med bikkjene, de to naboene arm i arm litt bak. Avstanden er ikke større enn at vi småprater litt underveis. Kanskje du burde gå inn til mora di, sier han. Men det er visst det siste hun kan tenke seg. Hun har tydeligvis ikke lyst til at mora skal se henne i denne tilstanden, og det kan jeg jo forstå. Det er ikke så veldig langt opp til blokka hvor de bor, kanskje seks-syv hundre meter. Det siste jeg ser til dem, er at de er på vei bort til inngangen, han med bæreposene sine og hun med et fast grep i den ene armen hans. De er nesten litt søte der de vakler av gårde, de ser ut som de passer sammen. Hittil har de tydeligvis bare sett hverandre på avstand, til tross for at de har bodd i samme blokk i kanskje flere år, men kveldens lille grøftetildragelse har ført dem nærmere sammen. Kanskje det blir et par av dem, tenker jeg idet jeg setter opp det vanlige travetempoet mitt igjen og forsvinner i mørket med bikkjene. Snart er vi omgitt av beksvarte jorder, bare med en og annen opplyst bondegård i det fjerne.