Jeg orker ikke mer av Helene Uris De beste blant oss. Jeg orker ikke mer av klisjéaktige karakterer, av forutsigbar handling, av endeløse banale beskrivelser. Og jeg orker definitivt ikke flere erotiske skildringer av typen «hun glinser og dufter som den mildeste, deiligste røkelaks» og «brystknoppene så smilende opp på ham».
Som en av kommentatorene til det innledende innlegget mitt om denne boka bemerket, finnes det bedre ting å bruke tiden på, og i dette tilfellet velger jeg å ikke lese boka ferdig, å si at nok er nok. Dette er ikke en gjentagelse av min altfor hastige og dårlig funderte kritikk av Hermanas i sin tid - i dette tilfellet avslutter jeg lesingen på side 279 av 438, så jeg synes jeg har gitt Helene Uri en fair sjanse. Men mer av min tid får hun ikke.
Jeg kan ikke la være å undre meg på hva som har foregått i hodet på forfatteren når hun har skrevet denne boka. Har intensjonen virkelig vært å skrive en seriøs nøkkelroman om et spesielt universitetsmiljø? Eller har Uris prosjekt i virkeligheten gått ut på å ta rotta på oss alle sammen - rett og slett se hva man kan slippe unna med (og tjene fett på)? Jeg vet ikke. Hvis det første er tilfelle, skjønner jeg ikke at hun ikke har hatt såpass med selvkritikk at hun selv har sett hvor dårlig dette er. Hvis det siste er tilfelle, er hun utilgivelig kynisk.
Uansett hva forklaringen er, har boka ganske sikkert fungert glimrende som et ledd i markedsføringen av merkevaren Helene Uri.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l... -
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
19 kommentarer:
Velkommen etter!
Kari
Jeg skal innrømme at jeg har aldri lest Helene Uri og uttaler meg derfor generelt og stoler på din bedømming av boken.
Til tider kan man nesten bli provosert at noen er så gode på markedsføring at de skaper bestselgere utav middelmådig eller dårlig litteratur. Men på den andre siden, kan det få folk som ellers ikke ville tatt i en bok til å lese og ha glede av det, da har det sin positive side også. Kanskje avanserer leseren til bedre kvalitet senere. Eventuelt så er det et avbrekk fra nok en forsløvende TV-serie og ingen skade skjedd :)
Jeg leste for lenge siden Helene Uris "Honningtunger". Og kunne rett og slett ikke fordra boka. Det har nok preget meg mht Uris andre bøker, og jeg har ikke en gang vurdert å lese "De beste blant oss". Selv om hun altså skal ha morsomme lingvistiske poenger flettet inn, tror jeg ikke det er nok for at jeg orker resten av den. Ser dessuten ut for at jeg ikke er alene om ikke å like Uri. ;-)
Mange tusen hjertelige takk! Nå ble jeg glad. På hytta i juli leste jeg omtrent samme antall sider som du har gjort, og jeg har akkurat den samme oppfatningen.
Jeg har tenkt at jeg har vært farget av det faktum at hun skriver fra sitt eget miljø, men jeg syntes altså at hun var smålig. Det var som om hun var på jakt etter noe hun ville avsløre, -noe slarvete og ekkelt.
Så var det ikke bare meg, - det er alltid en trøst at det er andre også.
Hege http://livetleker.wordpress.com
Jeg kjenner lite til Helene Uris bøker, annet enn av omtale. Har bladd litt her og der, men det har igrunn bare bekreftet mine fordommer over norsk samtidslitteratur: B-laget løftes opp og fram av dyktige forlagsfolk. Og i tillegg er jo også enkelte av disse døgnfluene usedvanlig dyktige til å markedsføre seg selv! De dukker opp i bokbad, i Tv'ens beste sendetid, i ukeblader og avisenes helgebilag. Til slutt fester jo navnet seg i menigmanns bevissthet. Det er god gammaldags hjernevask. Ikke rart at "mannen i gata" - som kanskje bare kjøper en bok i året, og det som julepresang - velger Helene Uri. Det må jo være et sikkert kort!
Men når det er sagt...jeg ville nok ha lest boka hennes helt ut, hvis jeg hadde kommet så langt som til side 279. Du må være en tålmodig leser, tehmemelck!
cox: Jeg synes så absolutt at jeg har vært tålmodig med Helene Uri. Jeg har en mye høyere terskel enn før for å oppgi en bok, og når jeg gjør det - som nå - er det veloverveid. Som du ser av kommentarene ellers virker det ikke som om Helene Uri står spesielt høyt i kurs hos andre heller.
Misforstå meg rett! Jeg prøvde ikke å være ironisk, men mente rent faktisk at du ER en tålmodig leser. Selv hadde jeg antagligvis gitt opp boka etter de første 10-20 sidene. Mest sannsynlig ville jeg ikke brukt tid og penger på den type litteratur. Og det er pga. at jeg kun har min tilmålte tid her på kloden, og det finnes så mange fantastisk gode historier i verdenslitteraturen som jeg ennå ikke har lest.
Så det så..!
cox: Sorry, jeg misforsto. Jeg trodde du irettesatte meg for ikke å være tålmodig nok, og så var det en anerkjennelse ... Takk! For øvrig er vi da helt enige, tydeligvis: Livet er for kort til å kastes bort på bøker som dette.
Har ikke lest Uris bok, men kommer til å tenke på at det i perspektiv av dette hadde vært moro å høre hva du hadde syntes hvis du hadde lest Stian Landgaards universitetsroman.
Sjølv las eg denne boka på to dagar, og syntest den var fantastisk lettlesen. Eg er einig i kritikken, men som chick lit, hakket meir avansert enn Marian Keyes, fungerar det bra. Ein må berre vite kva ein går til og ville gå dit.
Forøvrig er eg svært usikker på om eg nokon gong kjem til å lese noko meir av Uri. Det blir i så fall strandlektyre lånt på biblioteket.
Spectatia: Stian Landgaard? Er dette ein seriøs universitetsroman, i motsetnad til Uri og Langeland?
Aina: Nå har jeg ikke lest Langelands heller, men Landgaards "Herrer i åndenes rike" skulle jeg si var seriøs, selv om den har fått blandet kritikk.
Nja...
Jeg er ikke snill mot boken heller, men denne kritikken var vel noe for hard for meg. Det er ingen tvil om at Uris bøker har klisjeer, men boken er en skildring mer enn en handling, slik jeg oppfatter den. At Uri demonstrativt meldte seg ut av UiO på dette tidspunktet hører jo med, og en god del av boken virker preget av dette. Uris aversjoner mot flinke piker og dumme menn i suksesstillinger ødelegger riktignok, men jeg dro nok kjensel på universitetsmiljøet til å minne meg selv om hvorfor jeg aldri gikk etter å søke doktorgrad.
Uri har også skrevet en roman som heter Engel av nylon. Den var jeg veldig begeistret for.
Hege
http://livetleker.wordpress.com
besserwisser: Det er mulig det er en hemsko for meg at jeg ikke kjenner det miljøet Uri beskriver, men ut fra ainas kommentar om hvordan denne boken blir ledd av i de kretser, tror jeg nok den er så urealistisk som jeg har fått inntrykk av.
Hege: Du mener vel ikke for alvor at jeg skal prøve enda en bok av Uri? Men ikke for det - jeg er nysgjerrig nok av natur til å finne på å prøve det. Vi får se.
Jeg kjenner ikke miljøene (det er jo ørtifem), men jeg kjenner igjen noe. At noen ler av det som usannsynlig (nå er vel NTNU og UiO svært forskjellige) betyr at de ikke kjenner seg igjen i det, ikke at det ikke passer for Uri. Av oss fire (du, Aina, jeg og Uri) er det vel Uri som best kjenner universitetsmiljøet av bitter erfaring.
Uansett er det ikke en mønsterroman, men det er mye skittent og ekkelt på UiO, blant annet det at de motarbeider heller enn å samarbeide, som godt fortjener lufting.
Jepp, det mener jeg. Prøv den.
Hege
http://livetleker.wordpress.com
Litt åndssnobbete holdning i innlegget og kommentarene her om "De beste blant oss". Helene Uri kan tillegges flere motiver enn et ønske om å skrive en "nøkkelroman" versus med overlegg å skrive dritt og se om man kommer unna med det. Likeledes kan det ferdige produktet karakteriseres som noe annet enn enten søppel eller nobelpriskandidat. Jeg synes "De beste blant oss" er en svært underholdende og morsom historie med mange treffende miljøskildringer og fine poenger, men noen stor litterær bragd har Uri ikke begått. Romanen preges blant annet, som det er påpekt, av mange språklige banaliteter og mykpornografiske lettvintheter, men det er et stykke derfra til å si at romanen er så dårlig at du ikke orker å lese den ferdig. Er du rask kan du lese ferdig hele boken på én dag, og hvis du føler at du blir utsatt for så store lidelser i løpet av den dagen, ja da ser du ikke underholdning for bare åndssnobberi.
anonym: Å bli betraktet som åndssnobb er en risiko jeg utsetter meg for med viten og vilje. Når det gjelder Uri, vil du se at mange er enige med meg, men det er også dem som, i likhet med deg, synes jeg dømmer henne for hardt. Jeg vet selv at jeg kan ha en tendens til å være for kategorisk, og jobber med det. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke er redd for å innrømme at jeg har tatt feil, som for eksempel med tilfellet Torgrim Eggen. Men når det gjelder Uri er og blir det et faktum at jeg ikke orket mer. Rett og slett.
Legg inn en kommentar