Katolisisme for dummies

Slik ser min katolske sognekirke ut, en liten "stavkirke-kloning" i såkalt dragestil. Bak skimtes det tidligere katolske sykehuset.

Dagens høymesse markerte slutten på adventstiden. Dagens evangelietekst var en forløper for juleevangeliet, som selvsagt er teksten for morgendagens midnattsgudtjeneste.
Jeg har lenge lovet å skrive et innlegg som er en slags guide for ikke-katolikker til den katolske messen. Det er beregnet på ikke-katolikker, og for den saks skyld gjerne også ikke-troende, som av ren nysgjerrighet har lyst til å overvære en katolsk messe. Tidspunktet er ikke tilfeldig valgt, for midnattsmessene julenatt og påskenatt er nok de anledningene hvor flest ikke-katolikker oppsøker en katolsk kirke. Mange fordi «det er så stemningsfullt hos katolikkene», og det kan jo være en like god grunn som enhver annen.

Mange nordmenn har en del fordommer/forutinntatte holdninger til den katolske messen. Litt forenklet kan man si at ingen av disse stemmer med virkeligheten. Ikke-katolske nordmenn har nemlig svært lite reell kunnskap om det katolske. Denne lille guiden kan kanskje bøte på noe av dette.

Men altså - du har bestemt deg for å overvære en katolsk messe, kanskje for første gang. Du aner ikke hva du går til, men du har en vag fornemmelse av at det er noe svært eksotisk og høytidelig hvor det foregår mye «rart». Noe er da også annerledes enn i en gudstjeneste i statskirken, men kanskje ikke så mye som du tror. (I Oslo kan du overvære messen i St. Hallvard kirke på Tøyen, i St. Olav kirke i Akersveien eller i St. Dominikus kirke i Neuberggt. på Majorstua.)

La meg skyte inn at ritualet du skal overvære, er et av de eldste kulturritualer i verden. Det er enorme dimensjoner over den katolske kirke, både vertikalt og horisontalt. Vertikalt ved at Kirken representerer, som det eneste kirkesamfunn i verden (derav dens autoritet), en ubrutt tradisjon fra Kristus og apostlene som historiske, levende personer og frem til i dag. Horisontalt ved at den med sine over 1 milliard medlemmer er verdens største medlemsorganisasjon, og at det hver eneste time i døgnet feires utallige messer verden over, fra et blikkskur på en høyslette i Latin-Amerika til den mest storslåtte europeiske katedral.

Som «utenforstående» besøkende er du kanskje redd for at du må være med på og foreta deg underlige ting i en katolsk messe. Da kan jeg straks berolige deg med at det trenger du ikke. For det første er messen som sagt kanskje ikke så eksotisk og merkelig som du frykter, og den gode nyheten er at du trenger ikke gjøre annet enn å komme inn, sette deg der du vil, bli sittende, og gå når det er ferdig. Eller gå når som helst, hvis du ikke gidder å være der lenger. Det er det hele. Så enkelt er det.

Et gammelt ordtak sier at i Roma skal man gjøre som romerne, men du bør ikke prøve å late som du er katolikk. Allerede i det øyeblikket du kommer inn i kirken, vil nemlig kroppsspråket ditt røpe at du ikke er katolikk. For eksempel vet du hverken hvordan man gjør korsets tegn eller når man gjør det. Men som sagt: Ingen forventer at du skal delta i eller gjøre noe som helst. Dessuten er vi vant til at det er ikke-katolikker i kirkene våre - folk som kjenner eller er i familie med katolikker, eller som bare er nysgjerrige.

Derimot kan du jo bruke tiden til å observere hva vi katolikker gjør. Når vi kommer inn i kirken, ser vi mot alteret, kneler og gjør korsets tegn før vi setter oss. Når vi har satt oss, er det mange som kneler og ber (det er kneleskamler foran alle benkene), og noen tenner kanskje lys ved et av sidealtrene. Kirkerommet er ikke spesielt annerledes enn du er vant til, bortsett fra et Josef-alter og et Maria-alter på hver sin side av hovedalteret. Det er ingen prekestol i en katolsk kirke, men en lesepult. Og så er det en skriftestol (eller flere), ofte bakerst i kirken, som ikke er i bruk under messen.

Noen av forestillingene folk har om katolske kirker, er at de er fulle av helgenbilder og gull og prakt. Det må du nok til utlandet for å finne, men slike interiører er ikke spesielt vanlige der heller.

Noen form for «helgendyrkelse» kommer du ikke til å se under en katolsk høymesse, det er bare en myte. Alle bønner er rettet direkte til Gud eller Kristus, bortsett fra en bønn til Maria under syndsbekjennelsen.

Men la oss nå se på hvordan messen forløper. Du har altså kommet inn, du har satt deg, og der sitter du og ser hvordan kirken fylles (og den blir virkelig full!), du ser på katolikkene som kommer inn og kneler og korser seg og setter seg. Noe av det du kanskje legger merke til, er at det er svært mange utlendinger. «Et fargerikt fellesskap» er en realitet for katolikker. Kirken er universell, og en norsk katolsk menighet består av mange titalls nasjonaliteter, i min egen menighet er hele 70 land representert! Enkelte grupper er er ganske markante, som for eksempel vietnamesere, filippinere og polakker. I tillegg til dem du kan se er utlendinger, er det selvsagt mange du ikke kan se det på, og det er stor mulighet for at du hører fremmede tungemål rundt deg. Også presten kan være utlending og snakke mer eller mindre gebrokkent norsk.
Det er sannsynligvis også ganske mange barn i kirken, som av og til kan gjøre mye av seg, uten at det affiserer noen.

Messen foregår på norsk, men ofte med enkelte innslag på latin, som f.eks. trosbekjennelsen. Også i en katolsk kirke er det orgel og salmesang (men siden det er så mange utlendinger blant oss, er det ikke alltid så mye fres over salmesangen ...) Enkelte ledd i messen synges.

Røkelse brukes bare på festdager, ikke på vanlige søndager i kirkeåret, så her er det mulig at du blir skuffet.

Når messen begynner, kommer presten inn, enten fra sakristiet eller inn hovedinngangen og opp midtgangen i prosesjon med medhjelperne sine. Da reiser alle seg. (Som sagt trenger du ikke gjøre noe som helst under messen, bare sitte der. Men akkurat når det gjelder det å reise seg, som skjer noen ganger i løpet av messen, vil du kanskje føle det naturlig å gjøre som alle andre.)

En katolsk prest er sjelden alene, aller minst under en høymesse. Han har som regel andre prester med seg, pluss en flokk med ministranter, gutter eller jenter i skolealderen som assisterer under messen. Det kan bli ganske folksomt rundt alteret også.

Messen består av to hoveddeler; ordets liturgi og nattverdens liturgi. Den første delen består, foruten syndsbekjennelsen, hovedsakelig av skriftlesninger og avsluttes med preken. En av de norske mytene om den katolske kirke, er at den ikke har noe forhold til Bibelen. Utenforstående kan derfor bli litt overrasket over at det er så mye bibellesning i første del av messen.

En katolsk preken er relativt kort (bør i hvert fall være det), og til forskjell fra i statskirken bruker ikke en katolsk prest prekenen til å misjonere. En katolsk prest går ut fra at de menneskene som befinner seg i kirken, er troende.

Den andre delen av messen består av nattverden og forberedelsene til den (eller kommunionen, som mange katolikker foretrekker å kalle nattverden). Nattverden er det viktigste elementet i en katolsk messe. En katolsk messe kan være uten preken, men den kan aldri være uten nattverd. Da er det ikke en messe. Mens prekenen er høydepunktet i statskirken, er det nattverden som er høydepunktet i den katolske kirke. Nattverden er messen, for å sette det litt på spissen.

Etter prekenen kommer et slags «mellomspill» hvor det blant annet innsamles kollekt. Det gjøres ved at det sendes noen kurver langs benkene, eller at noen går med en pose på en stang som man rekker innover benkene. Hvorfor kollekt? I motsetning til statskirken, som får alt betalt av staten, må den katolske kirke finansiere seg selv, og den er absolutt ikke "rik", slik myten vil ha det til. Kollekten er derfor et viktig bidrag til menighetens finanser. Men du trenger ikke legge noen penger i kurven eller posen. Det er mange andre enn deg som heller ikke gjør det. Du trenger overhodet ikke føle noe "betalingspress". Man betaler ikke for å gå i kirken.

Så kommer nattverdens liturgi. Den består bl.a. av to «knele-seanser». Igjen velger du om du vil bli sittende eller følge omgivelsene. Hvis du blir sittende, er du ikke alene om det. Men et flertall av de tilstedeværende kneler, enten de sitter eller står på forhånd. Å stå og å knele er for øvrig "likeverdige" gester, men mange troende katolikker vil absolutt knele uansett. Du gjør som sagt hva du vil.

Etter den første knele-seansen reiser menigheten seg og synger Fadervår i vekselsang med presten. Dette avsluttes med at presten sier: «Hils hverandre med fredens tegn.» Da tar alle hverandre i hånden og ønsker hverandre Guds fred. Her vil jeg anbefale at du tar imot og trykker de hendene som strekkes mot deg. Å ikke ta imot en fremstrakt hånd, er ikke særlig høflig uansett sammenheng. Det man sier når man håndhilser, er «Guds fred», men du trenger ikke si det hvis du ikke vil, bare håndhilse.

Etter fredshilsenen kneles det igjen, og så er det nattverd. Denne kan du som ikke-katolikk ikke motta. Ikke fordi Kirken ekskluderer noen, men fordi du selv, ved å være ikke-katolikk, har valgt å stå utenfor det som kalles «Kirkens fulle fellesskap», det vil si nattverdsfellesskapet.

Etter nattverden kommer presten ev. med noen kunngjøringer før han erklærer at «messen er til ende». Deretter forlater presten kirken på samme måte som han kom, enten til sakristiet eller i prosesjon nedover midtgangen med medhjelperne sine.
Når katolikker forlater kirken, korser de seg i pannen med vievann og snur seg mot alteret.

Hvis det er kirkekaffe, som det som regel er etter en høymesse, kan du gjerne delta i denne.
 

I DETTE innlegget på bloggen «Livet leker» kan du lese et personlig minne om hvordan det er å vokse opp med den katolske kirke i nærmiljøet i en norsk småby. Det kunne like gjerne vært fra min egen hjemby.