I Månen over porten skriver Per Petterson om et spesielt punkt i livet, årene før han fylte tyve, dvs. mellom 1968 og 1972, da han leste svært mye. «Det var som om alle bøkene var skrevet direkte for meg, og jeg var den eneste leser, fordi jeg trengte dem, fordi jeg var kommet til det punktet i det korte livet mitt da nettopp de bøkene jeg valgte ut (tilsynelatende tilfeldig) var helt nødvendige, og uten dem ville jeg ikke ha greid meg. Jeg var den perfekte ’solitary reader’ som de amerikanske kritikerne Alfred Kazin og Harold Bloom snakker om; ikke leseren i sin ensomhet, sjøl om jeg helt sikkert var det også, men leseren i sin ’enkelthet’, i sin ’fraskilthet’, som med fullstendig distanse til alle omkring seg, fjernt fra alt som het eksamen og pensum, fra kravet til prestasjon og sosiale ferdigheter, leste for å berge seg sjøl og for å forberede store forandringer i nær framtid; det sto om livet, kjentes det som, og det gjorde det jo også.»
Ja, hvem kjenner seg ikke igjen i det? I hvordan litteraturen åpnet livet, åpnet verden i akkurat de årene, hvordan visse forfattere og bøker kunne være som åpenbaringer som ikke minst også fortalte en hvem man selv var. Jeg hang meg litt opp i parentesen hans i det siterte avsnittet over: «(tilsynelatende tilfeldig)». Det oppfatter jeg sånn at Per Petterson, i likhet med meg selv, tenker at det kanskje ikke er tilfeldig hvilke bøker og forfattere som kommer til oss. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det for min egen del, og om jeg er aldri så mye katolikk, prøver jeg å ikke mystifisere ting mer enn høyst nødvendig. Men siden jeg tror på en «skjult styring» i mange sammenhenger i livet, er det ikke fjernt for meg også å tro det når det gjelder lesing. Min fundering over tilfeldigheter/synkronitet henger sammen med dette.
Et ferskt eksempel: For meg har Jon Fosse hittil bare vært et navn. På vei hjem fra Gyldendalhuset sist onsdag, stakk jeg innom et annet litterært hus, nemlig Litteraturhuset, som jeg hittil ikke har fått sett ordentlig på. Det fikk jeg ikke denne gangen heller, mitt egentlige formål var å spise, men det var fullt i restauranten, og jeg drøyde litt i bokhandelen for å vente på om det ble noe ledig bord, men det ble det ikke. En av bøkene jeg tok frem og bladde litt i, var Jon Fosses Gnostiske essays. Det tok meg ikke lang tid å fastslå at det var en bok jeg kunne ha nytte og glede av, så jeg kjøpte den i kontantsalget hos Norli dagen etter.
Da jeg spiste frokost i dag, var det en opplesing av en nynorsk tekst i radio som jeg ble sittende å høre på. Da den var ferdig, fikk jeg vite at det var fra Jon Fosses Andvake. Den omtales av forlaget slik:
«Alida og Asle er komne til Bjørgvin for å finne arbeid og ein stad å bu. Alida er høggravid, men ingen vil gi henne og kjærasten rom. Dei blir meir og meir motlause der dei går omkring i regnet.
Med seg har dei minna om ei lykkelegare tid, då dei to møttest og straks skjønte at dei var meinte for kvarandre. Men vonde minne blandar seg også inn, og ekkoet frå bibelhistoria er sterkt heile vegen.
Andvake er ei tvitydig historie, ei vakker og trist forteljing som blir til ei uhyggeleg legende. Historia peiker langt ut over seg sjølv og den enkle handlinga. Det er ei lysande vakker skildring av kjærleiken mellom dei to unge, og ein roman støypt i ei stram og unik form, der alt er enkelt og storslått på same tid.»
Og det var virkelig vakkert. Mens jeg satt der i skumringen og nøt en stille frokost med alle fire adventslysene tent, lurte jeg på hvem som hadde skrevet det. Og så var det altså Jon Fosse. En naturlig tanke for meg er da: Var det tilfeldig at jeg fikk høre Jon Fosse i radioen akkurat i dag, bare få dager etter at jeg hadde kjøpt min første bok av ham og Jon Fosse er blitt noe mer enn bare et navn i min bevissthet? Eller var det et utslag av det man kaller synkronitet? Jeg er jo sterkt tilbøyelig til å mene det siste. Jeg opplever det ganske ofte, også i forbindelse med lesing.
Når lesingen min, som jeg har omtalt tidligere, rett som det er går sine egne veier, det vil si at bøker jeg knapt har hørt om og ikke har planlagt å lese, plutselig «kommer til meg», tror jeg heller ikke det er snakk om tilfeldigheter. Det kan være at disse bøkene på en eller annen måte har festet seg i underbevisstheten, kanskje ved at jeg har lest en anmeldelse som jeg så har glemt igjen, men det er i hvert fall ikke alltid forklaringen. Nå trenger jeg ikke nødvendigvis å ha noen forklaring på dette fenomenet heller, eller å trekke noen bastant konklusjon, jeg kan godt nøye meg med å registrere fenomenet og undre meg over det.
Men på den annen side, som troende katolikk er jeg selvfølgelig troende til å tro på det meste. Nei, det var et ikke helt heldig forsøk på å være selvironisk. Det er i praksis nemlig ingen motsetning mellom å være troende katolikk og samtidig tenke meget rasjonelt, det er bare tilsynelatende et paradoks. Men det jeg skal frem til, er dette: Siden det å ha en skytsengel er en del av min virkelighet, er det heller ikke noen fjern tanke at denne skytsengelen, eller kanskje en spesiell «lese-skytsengel», påvirker lesingen. Det er i hvert fall en nydelig tanke, som jeg tillater meg å tenke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar