Evig motstridende følelser.

Disse utdragene fra henholdsvis Aasne Linnestås Utland og Anaïs Nins Dagbok 1931--1934 handler om det samme. Tror jeg. Hovedpersonen Hege i Linnestås bok har nettopp fått et avskjedsbrev fra kjæresten Halvard (som hun er gravid med), og også June i Nins bok har nettopp opplevd et brudd (med Henry Miller).


«Halvard har jobbet med språket. Hun roper det ut i stua si, roper at han kjenner henne godt nok til å vite at han må gjøre det, ha orden på språket sitt. Til ham å være er brevet et fyrverkeri, tenker hun, forbanna. Hun legger brevet fra seg som en tørket blomst i en gammel bok, river det ut igjen, leser på nytt. Hun går rundt med brevet, plasserer det overalt, tenker at hun skal fryse det ned. Når hun ikke finner det igjen, stormer hun rundt for å lese det enda en gang. Hun fryser, det er kaldt i huset, hun finner ingen klær. I speilet ser hun ansiktet sitt, vilt, det røde håret er kaos og virvler. Han orker ikke mer. Hun vil selvsagt alltid ha en spesiell plass hos ham, men slik de har holdt på, er noe blitt uholdbart. Den magiske forbindelsen de hadde er brutt. Det eneste han virkelig vil er å arbeide, langt, langt vekk fra henne og dalen. Jo da. Han har vært og er svært glad i henne, det skal hun vite, men de store forskjellene mellom dem, alle utbruddene hennes og mangel på retning i livet, plager ham. Når det gjelder barnet, vil han også med sikkerhet vite om det faktisk er hans. Han vet så lite, med ett, om dem, om henne, for hun har holdt tilbake opplysninger. Det er som om han ikke riktig kjenner henne. En gang gjorde han det, en gang var det ingen han kjente så godt som Hege, men noe har vært på vei bort, veldig lenge. De har ikke klart å fange opp alt grumset, de har latt det flyte ut. Han vil begynne på nytt. Hva som skjer med barnet, når han med sikkerhet vet at dette er hans barn, får de finne ut av. Han skriver kjære Hege med store bokstaver. Han skriver at han ikke har sovet de siste nettene, og at når hun får brevet, er han tilbake i Tromsø. Han har det fint der, tross alt, og orker ikke mer av uro og vakling. Hege har vært en milepæl. Det vil stå der, men den smerten de påfører hverandre må opphøre. Nå bremser han, for det er over. Kjære, kjære Hege, skriver han mott slutten av brevet, la meg være i fred en stund framover.»

Aasne Linnestå: Utland. Roman 2006.


«June og jeg vandret sammen i vissent løv som knitret som papir. Hun gråt over den syklus som var slutt i hennes liv. Hvordan man må slynges ut av en fullført syklus, og det spranget som er det aller vanskeligste - å gi avkall på sin tro, sin kjærlighet, når man bare ville fornye troen, gjenskape lidenskapen. Kampen for å tre ut av fortiden, blottet for minner; vårt hjertes utilstrekkelighet når det gjelder å stykke opp livet i atskilte og endelige biter, det smertelige i disse evig motstridende følelser, og deres innbyrdes sammenheng; lengselen etter grenser som vi kunne lene oss mot som lukkede dører før vi går videre; kampen mot en altfor stor spredning, nye begynnelser, mot det endelige i handlinger som hverken er endelige eller avsluttet, i en tilværelse der alt uunngåelig gir gjenlyd i oss ...»

Anaïs Nin: Dagbok 1931-1934. Oversatt av Kari Risvik.