Fingersmith

En fjern slektning ga meg filmen The Hours til jul. En høyst gjennomtenkt gave, etter som jeg liker både litteratur og film, ikke minst filmer med litterære referanser. (The Hours kan varmt anbefales alle som har hørt navnet Virginia Woolf). I dette tilfellet imidlertid så midt i blinken at jeg hadde den fra før.
Følgelig innfant jeg meg på Platekompaniet nyttårsaften for å bytte den. Valget falt på Fingersmith, etter Sarah Waters roman ved samme navn. Både forfatter og bok helt ukjente for meg, men filmen var altså basert på en roman, den var engelsk, og handlingen lagt til viktoriatiden. Man kan liksom ikke få nok av sånne erkeengelske serier og filmer, enten det er Jane Austen eller andre - denne langsomme, litt dvelende fortellermåten, gode (og ofte ukjente) skuespillere, troverdig tidskoloritt, vakre omgivelser, karakterer man kommer under huden på og ellers kvalitet i alle bauger og ledd. Fingersmith innfridde da også alle forventninger. Det vil si - vi rakk bare å se første del i går. Den sluttet imidlertid på en så sjokkerende og overraskende måte at jeg nesten ikke klarer å vente til å se resten i kveld.

HER, på engelske Wikipedia, finner du forklaring på tittelen og lenker videre til omtale av henholdsvis boken og filmatiseringen. (OBS: Kanskje ikke så lurt å lese disse omtalene hvis du vil ha spenningen i behold.)