To sympatiske herrer

To bøker som skiller seg ut av alle dem jeg har vært i befatning med i 2007, er essaysamlingene Månen over Porten av Per Petterson og Gnostiske essays av Jon Fosse. Jeg kjøpte dem like før jul og har bare så vidt begynt å gjøre meg kjent med dem. Som essaysamlinger er de lette å gå til og fra. Men jeg opplever dem allerede nå som veritable skattkister, som garantert kommer til å gi meg mange lesegleder utover i 2008.
Det som slår meg med begge disse forfatterne, som jo trygt må kunne kalles betydelige litterære størrelser, er hvor ydmyke og uforstilte de er. Jon Fosse skriver for eksempel i forordet: «I det tiåret som har gått sidan førre essaysamling blei ut gitt har eg skrive ganske mange sider essayistisk prosa og noko av det som gav meg størst glede under redigeringa av denne boka var å forkaste det eine etter det andre, for mykje synest eg no er både pinleg og dumt skrive, ikke minst det som har tilhørt ein eller annan polemisk kontekst. [...] Eg gir ut mi andre samling essay, og sit og tenkjer at det i framtida nok ikkje burde komme så mykje essayistisk skrift frå meg, det vesle eg veit kan seiast betre i andre språk.»
Og Per Petterson har den samme upretensiøse innstillingen i sitt forord: «Når jeg nå har gått gjennom disse tekstene på nytt med tanke på at de skal publiseres i bok, og dét etter hverandre som om de hørte sammen, så er det lett å se at det er det de gjør; hører sammen. Det er kanskje litt ubevisst og naivt fra min side, men det overraska meg noe, og det sjokkerte meg også litt å se hvor sterkt den subjektive, eller kanskje heller den biografiske styringa har vært når jeg har skrevet tekster til og med om andre forfatterskap, nesten som om de ikke kunne ha eksistert uten akkurat meg som leser, knytta direkte til mitt liv, der og da. Ikke alle forholder seg til litteratur på den måten, men sånn har det alltid vært for meg, og jeg har heller aldri hatt noen ambisjoner om å være akademisk vurderende. Det er så mange andre som er mye flinkere enn meg til det.»