Kan du kjøre meg til ...

Bloggeren som relativt nybakt drosjesjåfør en gang i 1970-årene, her fotografert ved Stensparken, like ved der jeg bodde.




I kveld har jeg tenkt å se på fjernsyn! NRK1 har nemlig et dokumentarprogram om drosjeyrket. Omtalen lyder slik:


«Sannheten hører du fra barn og fulle folk, heter det. Og drosjesjåføren, kunne man føye til. I en dokumentarfilm i kveldens «Faktor» møter vi sju av dem, på sju ulike steder.
NRK-journalist Steinar Birkeland har som baksetepassasjer tatt utallige drosjer for å komme seg til intervjuavtaler. Ofte har det slått ham at det er mer spennende å høre drosjesjåføren snakke, enn personen han er på vei til å intervjue.

Fra sin observasjonspost bak rattet, og gjennom sine ustanselige møter med alle typer mennesker, er drosjesjåføren en undervurdert samfunnsobservatør og forteller.
Han eller hun får impulser fra alle slags mennesker, har døgnkontinuerlig nærblikk på lokalmiljøet gjennom frontruta, og hører nyheter - ustanselig.

Men mer enn det: Drosjesjåføren skal få mennesker til å føle seg vel, han gir noe tilbake. Inn i intimsfæren sin får han folk av alle typer og med alle slags behov. Det er folk på vei til bryllup eller begravelse, på vei til ny jobb eller hjem etter å ha fått sparken. Passasjerene er statsmenn, popidoler, pleietrengende pasienter, kristenmoralister og hedninger. Alle skal de lukkes inn i drosjebilens knøttlille univers.
I kveldens dokumentarfilm blir du med på en lang drosjetur i alle landsdeler. Vi skal til storbyer, småbyer og grender - til Oslo, Trysil, Hammerfest, Bergen, Stavanger, Tromsø og Molde.

Opphavet til ordet «sjåfør» er fransk og betyr, direkte oversatt, «den som gir varme». Og Steinar Birkeland fant varme i rikt monn.»


Hyggelig, det. At han fant varme, mener jeg. Å være drosjesjåfør handler ikke bare om å kjøre bil, men enda mer om å forholde seg til mennesker. Passasjerene i en drosje skal føle seg vel under turen, og de skal være fornøyde når de går ut av bilen.
Men som det fremgår av omtalen over - det er snakk om mennesker av absolutt alle slag og i alle slags situasjoner. Jeg har tidligere sagt at en drosjesjåfør kan risikere å oppleve livet i full skala, fra fødsel til død. Selv opplevde jeg bare nestenfødsel og nestendød (heldigvis) - men opplevelsene og variasjonene kan være ekstreme. Når du henter en gråtende person på Ullevål sykehus klokka fire om natten, sier det seg selv at vedkommende har en trist opplevelse bak seg, for eksempel et dødsleie. Drosjesjåføren er den første vedkommende møter utenfor sykehuset. Hva sier du da, til et menneske som kanskje har fått livet snudd opp-ned?
I neste øyeblikk kan du få bilen full av berusede og skrålende gjester fra et nachspiel, som forventer at sjåføren er med på notene, og en av dem må kanskje spy på veien. Jeg kan for øvrig nevne at en drosjesjåfør må forholde seg til absolutt alle former for menneskelige utsondringer; oppkast, blod, urin ...

Det er mange grunner til at folk tar drosje; fordi de er stressa, fordi de er ukjente, fordi de er redde, fordi de er fulle, fordi de er for syke til å bruke annen transport, fordi det ikke finnes annen transport der eller da, fordi drosjeturen er siste mulighet til å få et sjekkeopplegg i boks, og i forbindelse med store feiringer og begivenheter i livet. For å nevne noe. Noen mennesker tar drosje daglig, for andre er det en nærmest utenkelig luksus.
Men alle ekstremer og variasjoner til tross: De aller fleste kjøreoppdragene er tross alt helt straighte turer fra punkt A til punkt B, med helt straighte mennesker.

Det omtalte dokumentarprogrammet foregår på syv forskjellige steder i Norge. Selv kjenner jeg bare yrket fra hovedstaden med alt som særpreger Norges eneste storby - hektisk trafikk, internasjonale kommunikasjonsforbindelser, knutepunkt for hele Norge, med riksinstitusjoner og rikskjendiser. Oslo sover aldri. Jeg tror jeg ville kjedet meg som drosjesjåfør i en småby eller på landet. Men det blir sikkert interessant å se hvordan yrket kan arte seg ulike steder i landet.