Lese- og bibliotekrapport.

Fredag var jeg på biblioteket. Problemet med å låne bøker på biblioteket, er at man må skille seg av med dem igjen. Jeg er sånn at jeg må eie bøker, særlig bøker som har kommet til å bety noe for meg. Å skille seg av med Aasne Linnestås Krakow var derfor ikke noe morsomt, men som sagt tror jeg bøkene hennes snart kommer til å befinne seg i mine egne hyller, hvis jeg kjenner meg selv rett. En av de nye bøkene jeg lånte på biblioteket, var hennes debutroman; Utland. Jeg har allerede begynt å lese den, og igjen blir jeg intenst grepet av dette språket. Dermed er Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys, som jeg hadde begynt på, lagt til side foreløpig.
En av hensiktene med bibliotekbesøket var også å låne Heidi Marie Krizniks siste bok, siden jeg føler at hun uforskyldt er blitt trukket inn i min argumentering for at norsk samtidslitteratur i stor grad består av navlebeskuende særinger som enten trasker rundt i granskogen eller kjører rundt i gamle volvoer. For det første er nok bildet mer nyansert enn som så, for det andre ville jeg yte Kriznik den rettferdighet at jeg i hvert fall tok meg bryet med å lese henne, sånn at jeg visste hva jeg snakket om.
Men hva opplevde jeg på biblioteket - bibliotekaren hadde ikke engang hørt om Kriznik! Og ikke hadde de den siste boka hennes heller, men den er innkjøpt av Kulturrådet, så de skulle få tre eksemplarer derfra, forhåpentligvis ganske snart. Siden det tross alt ikke er så lenge siden jeg selv ble oppmerksom på Kriznik, så det var ingen grunn til å briske meg med at jeg visste hvem hun var, og min generelt store beundring for bibliotekarer fikk seg ingen varig knekk. Dessuten feilinformerte jeg bibliotekaren om at Kriznik var innstilt til Nordisk Råd, hvilket hun ikke er, derimot til P2-lytternes romanpris.

PS Til listen over virkningene av å lese Krakow, kan nå føyes at jeg har abonnert på tidsskriftet Vagant, og at jeg til lunsjen i dag studerte veiatlaset over Europa for å finne ut hvor Krakow egentlig er.
Når det gjelder Vagant, ble jeg gjort oppmerksom på følgende artikkel i nr. 4/2007: «La oss hjemsøkes av de grusomme bildene», om Aasne Linnestås Krakow. Av Anne Helene Guddal.
Og så virket Vagant i det hele tatt så interessant at jeg like godt abonnerte på det.