Mer om (og fra) to sympatiske herrer.

Foto: Tehme Melck. Fra Vigelandsmuseet. Dette bildet har jeg skrevet om i DETTE innlegget.



Det er mange grunner til at vi leser, blant annet for å få bekreftet oss selv gjennom forfattere som setter ord på det vi selv har opplevd eller føler, tror etc. Eller av stikk motsatt grunn, vil jeg føye til for mitt eget vedkommende, altså for å bli utfordret. Eller av mange andre grunner.
Som noen lesere av denne bloggen har fått med seg, har jeg en teori om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet. Det er ikke spesielt originalt å mene det, så jeg innbiller meg ikke at jeg dermed kommer med et banebrytende bidrag til litteraturvitenskapen. Men det er uansett en selvstendig konklusjon jeg er kommet frem til som leser.
Jon Fosse er inne på det samme i essayet «Litteratur» i Gnostiske essays:
«Det har ofte blitt sagt at nesten all litteratur handlar om kjærleik og død. Og det gjer den. Men i litteraturen er både kjærleiken og døden til stades i forfattarens affektive forhold til si eiga skrift. Den er den eigne skrifta, i all si skrøpelege og såre foranderlegheit, som tar var på ein kjærleg ømleik og ein agressiv melankoli. Litteraturen er ikkje liv, den er verken kjærleik eller død. Men den har livet i seg, den har kjærleiken og døden i seg.»
Dette er som et ekko av Tor Jonsson:

Var eg ein Gud
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.

Var eg ein Gud
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Et annet tema jeg av og til er inne på, er hvordan bøker «kommer til meg» på underlig vis, for eksempel som synkrone hendelser, tilsynelatende tilfeldigheter som ikke er tilfeldige likevel. Jeg prøver faktisk å ikke mystifisere det, og det kan jo hende at tilfeldigheter bare er tilfeldigheter, som enkelte kommentatorer til tidligere innlegg har hevdet. Jeg har likevel ikke unnslått meg for å blande inn både skytsengelen min (og muligvis en spesiell lese-skytsengel) i dette, og det er ikke fjernt i det hele tatt for meg, men sikker for mange andre. Jeg trøster meg uansett med at mange har interessert seg for dette fenomenet (synkronitet), for eksempel Jung og Koestler. Og selv har jeg altså oversatt en New Age-klassiker om det; Den niende innsikt.
Men tilbake til bøkene, de bøkene som bare dukker opp, fanger blikket når jeg er på biblioteket eller i bokhandelen - Per Petterson skriver om det samme, og han har formodentlig ikke noe metafysisk blikk på verden. Og uansett hvordan man forklarer det (eller ikke forklarer det), vil nok mange kjenne seg igjen i dette:
«Noen ganger er det sånn at en kan gå forbi ei bok i en bokhandel og kjenne at det er et sug der, at det er noe med den boka, kanskje tittelen eller fargen på omslaget eller bare den fysiske framtoninga, formatet, at den føles substansiell på en måte som skiller den fra bøkene som står over og under og på begge sider, enda bøker jo for det meste er ganske like å se på. En får lyst til å ta den ut og kjenne den i hånda, og når en ikke gjør det, fordi en egentlig ikke har råd og vil ikke bli frista for mye, så er det sånn at samme hvor en står i butikken og snur seg, så ser en rett på den boka.»

Dette innlegget refererer til essaysamlingene Månen over Porten av Per Petterson og Gnostiske essays av Jon Fosse. Jeg tror ikke det var tilfeldig at disse dukket opp i mitt liv, og jeg tror heller ikke det var tilfeldig at de gjorde det samtidig. For meg henger de sammen, på en måte jeg ikke kan forklare. For det første sier de begge så mye interessant og inspirerende på sin sympatiske og ukunstlede måte, og for det andre er det som om de utfyller hverandre. Disse bøkene er nå uløselig sammenknyttet for meg, de henger sammen også rent fysisk, jeg flytter aldri på den ene (for eksempel fra nattbordet til skrivebordet eller omvendt) uten sammen med den andre. Jeg har skrevet om dem i et tidligere innlegg, som du finner HER .

PS: Hvorfor stor P i Porten i tittelen på Per Pettersons bok? Fordi Porten er navnet på småbruket han bor på.