Night on Earth.

Romjula bød ikke på så mye film som jeg hadde håpet, men filmnissen (en fjern slektning av boknissen) sørget for at jeg fikk et lenge etterlengtet gjensyn med Night om Earth.
Som en del lesere av denne bloggen har fått med seg, har jeg en fortid som drosjeeier i hovedstaden, og elsker filmer hvor drosjeyrket spiller en rolle. Alle tenker da straks på Taxi Driver, men det finnes så mange andre. Blant andre altså Jim Jarmuschs Night on Earth, som består av fem selvstendige sekvenser som alle skildrer en nattlig drosjetur i en storby. En liten filmatisk novellesamling, kan man si.
Jeg liker Jim Jarmusch, det er han med Blue in the Face og Coffee and Cigarettes, blant annet. Jeg liker filmingen hans, den dokumentariske stilen, humoren, og ikke minst kvinnene i filmene hans, de er feminine og tøffe, en kombinasjon jeg har stor sans for. (Jeg må forresten få sett flere av filmene hans.)

Jeg er tydeligvis ikke den eneste forhenværende drosjekusken som elsker denne filmen. Her er en kommentar på imdb, nesten som jeg skulle sagt det selv:

"Since I have almost seventeen years of experience in the taxi business as a dispatcher and driver, I have to say that "Night on Earth" is one of my favorite movies! This movie gives a very real and comical portrayal of life in this line of work. I've known people who were given great opportunities, and rejected them. I've personally kicked drunk idiots out of my cab. I've had blind people tell me which route to take. I've had people who were so "down and out" tell me their life story. This is a film that portrays what taxi driving is all about, and it is not limited to the USA. People are the same all over the world!"


Episodene foregår i henholdsvis Los Angeles, New York, Paris, Roma og Helsinki.

I den første episoden sørger Winona Ryders unge, kvinnelige drosjesjåfør for at Gena Rowlands glamorøse casting-agent får seg en liten lærepenge når det gjelder livsverdier.

I andre episode er Armin Mueller-Stahl en fersk immigrant (tidligere klovn!) fra Øst-Europa som skal prøve seg som New York-cabbie. At han ikke engang klarer å betjene bilen, er kanskje filmens eneste direkte urealistiske innslag. Meningen var kanskje å vise at de ikke hadde automatgir bak jernteppet? Sekvensen åpner med et skoleeksempel på hvordan man ikke skal prøve å praie en drosje på gaten. Giancarlo Espositos YoYo har et kroppsspråk som skremmer enhver drosjesjåfør. Jeg ville gjort nøyaktig som alle yellow cab-ene og kjørt rett forbi. Drosjesjåfører oppfattes kanskje som småkonger der de sitter og breier seg bak rattet (Harald Sverdrup har en sekvens om det i diktet "Øvelser i hjemlig diskriminering"), men det er også en potensielt farlig situasjon, særlig i en storby om natten, og det er noe enhver rutinert drosjesjåfør har i bakhodet hele tiden. Å beskytte seg selv, ved blant annet ikke å ta opp passasjerer som i denne sekvensen av filmen, blir ren ryggmargsrefleks.
Men Armin Mueller-Stahls ubehjelpelige cabbie er ikke bare en tulling til å kjøre bil, han har heller ikke lært seg elementær overlevelsesteknikk for drosjesjåfører, så han er den eneste som stopper for bajasen på fortauskanten. Det blir en spesiell tur videre - sjåførens manglende kjøreferdigheter finner en løsning, og førsteinntrykket av passasjeren blir korrigert.

Deretter følger Paris-sekvensen. Sjåføren her er en type som lett kan havne i trøbbel, som vi ser med de første passasjerene hans, han passer dårlig i et serviceyrke. Neste passasjer er en ung blind dame i Béatrice Dalles deilige skikkelse, meget streetwise og rappkjeftet, og tydeligvis ganske bevisst sin erotiske utstråling, handikappet til tross. Man aner vibber i luften - så lenge det varer. Sekvensen ender riktignok med at hun kan innkassere nok en bekreftelse på sin evne til å fordreie hodet på menn, men hvordan det skjer, skal jeg ikke røpe.

Roma er neste, der Roberto Benigni (han fra Livet er herlig) spiller hovedrollen i filmens mest burleske og etter min mening morsomste sekvens. Hans halsbrekkende kjøring gjennom Romas trange gater ved firetiden om natten, akkompagnert av hans egne kommentarer, er bare helt utrolig. Etter hvert får han en passasjer i bilen, en prest - Benigni vil ha det til at han er biskop, noe passasjeren selv benekter på det sterkeste; han er bare en vanlig pater. Sjåføren vil på død og liv skrifte sine synder på det seksuelle område (fra puberteten og frem til dags dato), men pateren påpeker at situasjonen er uegnet og vil slett ikke høre noe skriftemål. Det er han da heller ikke særlig i stand til, som det etter hvert viser seg.

Siste episoden foregår i Helsinki, med Matti Pellonpää som drosjesjåføren, han som spiller hovedrollen i alle Kaurismäkis filmer (det virker i hvert fall sånn). Det er finsk, det er vinter, det er fyll og sentimentalitet, men realistisk nok.

Jeg så denne filmen sammen med to unge mennesker som ikke hadde sett den før, men som også syntes den var helt praktfull. Og det er nettopp det denne filmen er. Hvis jeg skulle regne opp de fem beste filmene jeg har sett i mitt liv, ville denne hatt sin selvfølgelige plass på listen. Det blir nok flere gjensyn med denne.