Forfatteren som guru.

J.D. Salinger - klokere enn de fleste?







Morgenbladet har en spalte som heter Antikvariatet, hvor Espen Grønlie, Thea Selliaas Thorsen og Cato Schiøtz skriver om litterære klassikere. Denne uken skriver Cato Schiøtz om «En mer personlig Hauge» - «Fruktdyrkeren fra Ulvik var ikke bare beskjeden».
Det dreier seg nærmere bestemt om Olav H. Hauges dagbøker gjennom 70 år, utgitt i fem tykke bind av Det Norske Samlaget i 2000.

Schiøtz skriver blant annet: «Her møter vi en annen og mer personlig Olav H. Hauge enn vi møter i hans lyrikk og oversettelser. Dette er først og fremst en litterær dagbok, hvor Hauge skriver om hva han har lest og hvordan han vurderer det. I tillegg er det et vell av generelle refleksjoner, av og til i form av spissete og velformulerte aforismer. Her møter vi også den elitistiske og aristokratiske Olav H. Hauge, og ikke bare den beskjedne fruktdyrkeren.»

Eller, for å si i klartekst det Schiøtz bare sier mellom linjene: Her møter vi også den usympatiske Olav H. Hauge.
Man skulle ellers ikke tro det var mulig å bruke et sånt ord om denne kanskje største etterkrigslyrikeren i norsk litteratur, han som har en nesten østerlandsk undring og klokskap i diktene sine. For Hauges dikt er da zen, ikke sant?
Men selv ikke han unnslår seg for å komme med et spark til det moderne (dvs. det som er mer moderne enn han selv): «’Alt flyt,’ sa Heraklit. Hadde han levt og lese moderne lyrikk, hadde han vorte enda stødare i denne trui.»

Hvordan kan en forfatter som viser en sånn åpenhet og varhet i sine egne dikt, ikke være like åpen og var for det nye, for det som er annerledes? Han, av alle, burde da vite at kunsten, også diktekunsten, er i en evig fornyelse og utvikling. Etter min mening er dette noe av det virkelig spennende i tilværelsen, og jeg blir så oppgitt over mennesker som tror at det stadiet de selv representerer, er en slags eviggyldig norm, at ting liksom ikke kan gjøres bedre og annerledes.

Neste eksempel er ikke stort bedre: «Ein gong tykte eg òg at Helge Krog og Bertrand Russell var store menn; no ser eg dei er dvergar i åndens rike. Berre gymnasiastar kan sjå upp til slike.»
Jeg vet ikke hvorfor han nevner Krog og Russell i samme åndedrett, det kan hende at dette sitatet er tatt ut av en sammenheng. Krog vet jeg lite om, bortsett fra at han var en meget sentral litterær og kulturell aktør i Norge før krigen, og at hans egen diktning ikke har tålt tidens tann. Men Russell? En dverg i åndens rike? Den er ganske drøy, er den ikke?

«Pøbelen har teki makten i litteraturen,» sier Hauge. Igjen et spark mot det moderne, går jeg ut fra. For en debattform - å karakterisere dem man ikke liker og forstår, som pøbel! Jeg tror ikke det finnes ett eneste eksempel på at de som har latterliggjort det nye (og ofte banebrytende), ikke selv er blitt stående igjen som den latterliggjorte sett i historiens ubarmhjertige perspektiv. Tenk bare på hvor latterlig André Bjerkes kamp mot modernismen og Mykle-kritikernes babbel om «usedelighet» virker i dag.

Det siste sitatet gjør meg bare enda mer oppgitt: «Skal ein fyrst ta ei religiøs lære til rettesnor i sitt liv, er vel Steiners lære den mest positive og bygjande. Mange leitande ånder har funnet stønad og mod i sin strid her, - særleg kunstnarar og forfattarar.» (Det skal her skytes inn at det ikke er tilfeldig at Schiøtz tar med dette, som han (selv)ironisk omtaler som ’antroposofisk snikpropaganda’ - Schiøtz er som kjent selv antroposof.)
Selv Olav H. Hauge lot seg med andre ord besnære av tåkefyrsten Rudolf Steiner og hans antroposof-sekt. Av alle religiøse lærer, mente Hauge tydeligvis at denne var den mest positive. Hjelp, sier jeg bare.

Poenget med dette innlegget, er å belyse det merkelige motsetningsforholdet som ligger i hva en forfatter kan gi oss gjennom sitt verk, og hvordan han kan skuffe som menneske og person. Det er nærliggende å tenke på Hamsun, men mange andre kunne vært nevnt. Det skuffende ligger blant annet i at vi har lett for å tenke at når en forfatter gir oss så enormt mye gjennom det han har skapt, så er det komplett uforståelig at han ikke representerer de samme kvalitetene som menneske. Kan en forfatter da virkelig være mindre enn det han skaper? Eller snudd på hodet: Kan det han skaper, bli større enn ham selv? Det virker sånn på meg.
Noen forfattere skjønner dette kanskje bedre enn andre, jeg tenker da på dem som trekker seg helt tilbake, som bare er til stede i offentligheten nettopp gjennom det de skaper, og som nekter å være en offentlig person, nekter å gi intervjuer, nekter å bli tatt bilde av. J.D. Salinger er jo et kjent eksempel. Også her kunne mange andre nevnes.

Kanskje disse er de klokeste, som nekter å være guru? Som sier det de har å si, gjennom sitt verk? Som ikke forveksler rollene? Som ikke lar seg besnære av offentlighetens lys, kjendiseriet og dyrkingen, til å tro at de har noe å gi menneskeheten utover det de gir gjennom sin kunst?

Etter å ha lest Schiøtz’ artikkel om Olav H. Hauge, skjønner jeg at Hauge ikke er noen guru. Det skuffer meg, for jeg har automatisk falt for den illusjonen at en mann som kan skrive sånne dikt som han gjør, nærmest må være en vismann. Forhåpentligvis vil erkjennelsen av at det ikke er tilfelle, ikke gå ut over min opplevelse av Hauges diktning. Forhåpentligvis vil den fortsatt være like stor i mine øyne. Dette prinsippet funker bra for meg når det gjelder Hamsun. Han var en stor forfatter, uansett om han var nazist eller ikke. På det planet jeg forholder meg til Hamsun på, er privatmennesket Hamsun uinteressant. Det er verket, og ikke mennesket bak, som er interessant, som gjør noe med meg. Som gjør livet rikere.

Jeg vil i denne forbindelse bare gjengi et utsagn jeg tror stammer fra Hallo i uken i NRK: «Biografier er Se & Hør for intellektuelle.» Jeg har alltid klart meg veldig godt uten Se & Hør, og jeg trenger ikke å vite hva yndlingsforfatterne mine spiser til middag eller hva barna deres heter eller noe som helst. Det eneste forfattere trenger å være i mine øyne, er forfattere, det vil si å skrive bøker som gir meg noe.