The greatest unknown writer of our time.

Jeg leser som sagt Ferdydurke av Witold Gombrowicz, omtalt i svenske Wikipedia som «et av de største navnene innen absurd litteratur og teater». Og en annen kilde omtaler romanen Ferdydurke som et mesterverk innen modernistisk litteratur. Hittil har jeg ikke sett noe negativt om Gombrowicz. Til gjengjeld har jeg nesten ikke sett noe om ham i det hele tatt.

Hvorfor leser jeg ham? Fordi en venninne leste Ferdydurke, og anbefalte ham. I virkeligheten ble denne polske leseutflukten varslet allerede flere uker tidligere, da anne w spurte om polsk litteratur i en kommentar til et innlegg i bloggen min. Da ble det lagt en kime i underbevisstheten min, som reagerte da min venninne nevnte Gombrowicz og Ferdydurke. Vi snakker vel nå egentlig om dette med ikke-tilfeldigheter igjen, synkronitet. Men jeg skal ikke ta opp akkurat det til debatt nå. Jeg var helt sikker på at jeg hadde Ferdydurke, og ble derfor veldig overrasket da jeg gikk til hylla for øst-europeisk litteratur (de skjønnlitterære bøkene mine er inndelt etter språkområder og/eller land) og oppdaget at jeg ikke hadde den likevel. Men jeg hadde to andre bøker av Gombrowicz; Pornografia (i engelsk oversettelse) og Kosmos (på norsk). Sistnevnte har jeg skrevet navnetrekk og årstall i, og kan således se at jeg kjøpte den i 1971.

Da var jeg enogtyve år. Jeg har aldri lest noen av disse bøkene, men de har fulgt meg i alle år, og Gombrowicz har vært et navn jeg har nikket gjenkjennende til i over tredve år. Dette er et fenomen jeg har opplevd mange ganger - å kjøpe en bok, ev. samle på en forfatter, for først å ta boka eller bøkene fram og lese dem mange år senere. Det er en mening med det, som er skjult for meg. Jeg må bare vente til øyeblikket kommer. Om det tar én dag, to måneder, halvannet år eller tredve år spiller for så vidt ingen rolle. Alt har sin tid. Nå har Gombrowicz sin, for meg.

Da det til min store overraskelse viste seg at jeg likevel ikke hadde Ferdydurke, gikk jeg på biblioteket og lånte den. Tanken var å skumme raskt gjennom den, etter avstikkeren til Hamsuns Sult, før jeg vendte tilbake til bøkene jeg «egentlig» leser for tiden, nemlig Raskolnikov og Hermanas.

Men jeg klarer ikke å skumme raskt gjennom Ferdydurke, for jeg blir mer og mer fengslet av den. Jeg skjønner den ikke, og det egger meg. Men nå er jeg omsider i ferd med å komme dit jeg vil, nemlig at jeg driter i alt jeg ikke skjønner, og bare går inn i den og opplever den. Dermed klarer jeg ikke å skumlese, for det er så mye å stanse opp ved. Så jeg kommer til å bli værende i Ferdydurke en stund.

Jeg har ikke så mye litteraturhistorie og bøker om litteraturvitenskap, altfor lite, egentlig, men jeg tok en liten runde i egne hyller i dag for å se om jeg kunne finne noe om Gombrowicz. Det var merkelig lite. Så godt som ingenting. Uten på Pornografia er det gjengitt et sitat fra L’Express i Paris: «The greatest unkonown writer of our time». Og i baksideteksten: «From 1939 he lived, virtually unknown, in Argentina for twenty-five years ...»

På norsk foreligger også en bok av Gombrowicz som heter Forførelsen. Om den ble det, ifølge innbretten i «Kosmos», sagt i en anmeldelse i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen): «Gombrowicz poserer og provoserer, selvopptatt og arrogant inntil det uutholdelige, hører han til de forfattere man fanges inn av, til de farlige diktere som påvirker ens holdning overfor tilværelsen.»

Samtidig slår det meg, mens jeg skriver dette, at jeg hos Gombrowicz gjenkjenner enkelte toner og klanger hos Magda Szabó, hvis roman Døren jeg leste i fjor. Eller rent kronologisk må det kanskje være Gombrowicz jeg fant gjenklang av hos Szabó. Det er toner og klanger som er spesifikke for øst-europeisk litteratur. Man kan jo ofte høre på musikk hvor den kommer fra, og det kan man i litteraturen også, slår det meg. Tenk på latin-amerikansk litteratur, på spansk og portugisisk litteratur, på amerikansk litteratur. Afrikansk litteratur. Alle med sine særegne klanger og undertoner.

En kommentator til mitt første innlegg om Gombrowicz og Ferdydurke sier at han ofte har hørt Dag Solstad omtale denne boken som sin favorittbok. Det gjør den jo ikke mindre interessant.