Lørdagsrapport.

Det er lørdag, og lørdag bruker jeg blant annet til å gjøre rent i huset. Bare for ordens skyld: Når jeg gjør rent i huset, så hjelper jeg ikke til hjemme. Når jeg gjør rent i huset, så er det nettopp dét jeg gjør - jeg gjør rent i mitt eget hus. Bare så det er sagt. Jeg synes nemlig det er svært diskriminerende når man snakker om menn som «hjelper til hjemme». Som om det ikke er deres hjem, liksom. At det kanskje er menn som ikke ser det sånn, er ikke mitt problem.

Men tilbake til rengjøringen. Det er deilig når det er rent i huset, men man kan jo spørre seg om vitsen, for det går ikke mange månedene før det er like støvete og møkkete igjen. Det var ment som en morsomhet, og den er ikke suget av eget bryst; jeg tror det var den amerikanske komikeren Joan Rivers som egentlig sa det. Eller noe lignende. Den britiske forfatteren Quentin Crisp, som var homo lenge før det ble moderne og en sitatsprøyte av de store, fant rett og slett ut at husarbeid var helt bortkastet, for etter en stund (etter hans mening ca 4 år) blir det ikke mer skittent.
Den enkleste formen for husarbeid er som kjent å feie over rommet med et blikk, men det blir det jo ikke rent av. De fleste foretrekker å ligge oppå en sofa fremfor å støvsuge under og rundt den, men som britiske Shirley Conran sier, må man være effektiv for å kunne være lat. Eller sagt på en annen måte: Først yte, og så nyte. Ingenting er som å legge seg på sofaen etter en god rengjøring.

Dottie Archibald, hvem nå det måtte være, sikkert en amerikansk komiker det også, blir ofte sitert for å ha sagt at hun og hennes mann har funnet et glimrende system når det gjelder husarbeid, nemlig at ingen av dem gjør det. De mener kanskje at det er bedre med litt støv i krokene enn et rent helvete. Men det er jo tydelig at hun har lest Folk og røvere i Kardemomme by: «Ingen av dem likte å rydde opp, og ingen av dem gjorde det. Ingen av dem likte å vaske opp, og ingen av dem gjorde det heller» som Thorbjørn Egner sier om røverne.

Jeg har også strøket tøy i dag, det er faktisk noe jeg liker å gjøre. Jeg vil jo nødig havne i samme situasjon som den amerikanske komikeren Phyllis Diller, som påsto at hun var atten år på etterskudd med strykingen. At det ofte kan føles sånn for noen og enhver, er en annen sak. Det var for øvrig Diller som også sa: «Man dør ikke av husarbeid, men hvorfor ta sjansen?»

Når det gjelder tilstanden i huset sånn generelt, omtaler John Irving et hus på følgende måte i Garps bok: «Huset så aldri uryddig ut, og det var aldri skittent, men den huslige orden var preget av et visst hastverk.» Det er det sikkert noen som kjenner seg igjen i. Den amerikanske humoristen (det er mange av dem) Erma Bombeck sa: «Mitt prinsipp når det gjelder husarbeid, er at hvis det ikke formerer seg, lukter, tar fyr eller sperrer for kjøleskapsdøra, så bare la det være.» Og A.A. Milne, han med Ole Brumm, du vet, hevdet at en av fordelene med å ha det rotete, var at man stadig gjorde spennende oppdagelser.

Én ting er i hvert fall sikkert, og det er det jeg som sier, at hvis du er hysterisk opptatt av at det er veldig pent og rent hele tiden, så må du ikke ha hund. Og i hvert fall ikke to. Og i hvert fall ikke i vårløsningen, eller når det regner.

Men nok om det. Nå skal jeg lage pizza.