Å nei, please ...

Jeg holder på å oversette to små bøker for barn, i en serie om forskjellige religioner. Jeg skal oversette bøkene om kristendommen og jødedommen. Originalene er på engelsk, og som så ofte i slike tilfeller er de preget av en annen kirkelig virkelighet enn vår. Det gjør at oversetteren til en viss grad må tilpasse teksten. Når teksten i tillegg inneholder faktiske feil, blir det enda mer jobb på oversetteren.

Slike faktiske feil er for eksempel når forfatteren skriver: «Roman Catholics believe that these [brødet og vinen] become the actual body and blood of Christ.» Dette utsagnet er riktignok ikke feil i seg selv, men slik det står, kan det se ut som om denne reelle forvandlingen bare skjer i den katolske kirke. Forvandlingen er imidlertid like reell f.eks. også i statskirken, som jo har aktualitet for norske forhold. Uenigheten ligger i varigheten av forvandlingen. I protestantismen regner man brødet og vinen som forvandlet så lenge nattverden pågår, mens den katolske kirke anser forvandlingen som permanent. I katolske kirkerom oppbevares brød som er til overs etter nattverden, i et spesielt skap som kalles tabernakelet (ved alteret, markert med en rød lampe). Det vil si at Kristus alltid er konkret til stede i en katolsk kirke. Det er denne tilstedeværelsen vi katolikker kneler for.

Et annet sted sier forfatteren om konfirmasjonen: «In Protestant and Catholic churches the confirmation is usually carried out by a bishop who lays hands on the person’s head to signify that Christ’s living spirit is being passed on. They then become full members of the church and may receive Holy Communion.» Jeg vet ikke hvordan det er hos protestantene, men for den katolske kirkes vedkommende er dette feil. Katolske barn mottar kommunionen (nattverden) første gang i niårsalderen ved en egen kirkelig begivenhet som kalles førstekommunion, og som ligner litt på konfirmasjonen ved at det foregår undervisning forut for den.

Ja, ja, dette var for så vidt digresjoner. Det jeg egentlig skulle frem til, var at jeg i forbindelse med denne oversettelsen har vært nødt til å lese en del i Bibelen. Jeg må innrømme at det er lenge siden sist jeg gjorde det. Problemet, sett med mine øyne som leser, var at tekstene både i Det gamle og Det nye testamente plutselig sto for meg med en helt annen klarhet enn tidligere. Det har jeg opplevd flere ganger i det siste, for eksempel både med Raskolnikov og Sult. Er det jeg som er sent utviklet, eller hva? Eller er det bare sånn at man opplever litteratur forskjellig i forskjellige faser av livet?

Men altså -- jeg fikk lyst til rett og slett å lese Bibelen. Gjerne hele, for den saks skyld (det har jeg aldri gjort før). Og det er dette leseprosjektet jeg sier «Å nei, please ...» til, for det må jo være ti ganger mer omfattende enn å lese Ulysses, for eksempel. Dessuten er jeg jo ikke ferdig med Raskolnikov og Hermanas ennå, fordi jeg er blitt hengende fast i Ferdydurke.

Så mye å lese, så lite tid ... et hjertesukk jeg ikke pleier å komme med, men nå ... Og så Bibelen, av alle ting. Og siden jeg jo er en troende katolikk, må jeg nødvendigvis lure på om denne lese-inspirasjonen kommer fra veldig høyt hold, så mitt «Å nei, please ...» er egentlig en bønn om å få slippe å gi meg i kast med dette lese-prosjektet. Men skal jeg være en god troende, må jeg jo la meg inspirere av ham som godtok Faderens vilje fremfor sin egen, den gangen han ba i Getsemane-hagen. Uten sammenligning for øvrig. Du tror jeg fleiper nå, ikke sant? Men jeg gjør ikke det.