En følelse som han lenge ikke hadde kjent, bølget gjennom hans sjel; en dyp bevegelse grep ham. Han gjorde ikke motstand - to tårer sprang fram av øynene og ble hengende i øyenvippene.
«Du vil altså ikke forlate meg, Sonja?» sa han og så med et svakt håp på henne.
«Nei, nei. Aldri - hvor du så går hen!» ropte Sonja - «jeg vil følge deg, følge deg overalt!»
Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov
6 kommentarer:
Tenkte på hva du tidligere har skrevet om Dostojevski og Hamsun. At de til tider skriver så likt!
Og det er ikke uten grunn at Hamsun gjentatte ganger ble beskyldt for plagiat. Jeg tenker da på "Spilleren"/"Hasard", og dobbeltgjengermotivet. Men det er hevet over enhver tvil at Hamsuns stemme er sterk og unik.
Den største forskjellen mellom de to, er Hamsuns humor og sjarm. Du vil finne fint lite humor hos Dostojevski!
cox: Sant, sant. Jeg er fortsatt opptatt av dette, og kommer forhåpentligvis straks tilbake til det.
Innrømming:
Først tenkte eg: Herregud så dårleg! Så såg eg det var Dostojevskij.
Ein kan kanskje seie at standard for kva som er klisjear og flosklar endrar seg. Alle klisjear er jo nye og oppsiktsvekkande ein gong. Det er jo difor dei blir klisjear.
aina: Jeg ville ikke tenkt på det hvis ikke du hadde påpekt det, men du har rett - hvis noen hadde skrevet sånn i dag, ville det vært kiosklitteratur. Hos Dostojevskij er det imidlertid som det skal være: høystemt, inderlig - og usigelig vakkert
Kanskje i konteksten. Men ute av konteksten: Not so much. Hehe.
aina: Men det er nettopp DEN konteksten det dreier seg om, skjønner du. Hos Dostojevskij, som jeg sier. I Raskolnikov. Det er DER disse ordene befinner seg, og det er DER jeg som leser befinner meg akkurat nå. Og det er DER det er så vakkert. Ikke kanskje.
Legg inn en kommentar