Eggende lesning

I innlegget under gjør jeg rede for lesesituasjonen for tiden. Den er ikke optimal, og langt fra tilfredsstillende. "Lengelsen etter bøkene" var arbeidstittelen på dette innlegget, men den ble på en måte litt misvisende. Jeg er omgitt av bøker nær sagt fra gulv til tak, jeg jobber med bøker og lever med bøker. Jeg burde heller kalt det lengselen etter lesingen, lengselen etter å synke ned (på en sofa) og synke inn (i en bok). Lengselen etter å ha tid til å lese, uforstyrret, over lengre tid. Kanskje jeg har det? Kanskje jeg kan utnytte tiden bedre?

Jeg har det travelt jobbmessig, men når har jeg ikke det. Og så er det våren, som i seg selv er en travel tid, med hagearbeid blant annet. Pluss at jeg jo må lese på bestilling, som medlem av Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur.
Men likevel - jeg kunne kanskje utnytte tiden bedre. Sånn tenkte jeg i går, og etter en sen kveldstur med hunden fant jeg ut at i stedet for å bruke tiden til ørkesløs sjekking av blogger og bloggbesøk (som det lett blir til), kan jeg like godt lese en halvtimes tid før jeg la meg. Man har sånne «tidslommer» hvis man tenker seg om. Det er bare å være litt bevisst på hva man bruker tiden til.

Og vips, så var jeg i gang med Hermanas igjen. Herlig. Tilbake på 1970-årenes Cuba og den unge poeten Raúls forhold til tvillingsøstrene Juana og Miranda. Nå har han nettopp giftet seg med den ene, etter først å ha hatt et forhold til den andre (det hadde kanskje vært mer kronologisk korrekt å si at han nå har giftet seg med den andre, etter først å ha vært sammen med den ene). Nåvel. La meg trå til med noe som kan fortone seg som en floskel: Eggen kan skrive. For det første skriver han sømløst; med det mener jeg at han har gode setninger, rytme og musikalitet i språket. Det som gjør at man ikke merker at man leser, hvis du skjønner hva jeg mener. Samtidig som det er nettopp da man leser som mest intenst, fordi det ikke er noe «teknisk» som irriterer. Og så er det en tekst spekket med små lykketreff av formuleringer, som denne beskrivelsen av brudeparet:

«Miranda hadde sin korte hvite kjole, matchende sko og lånte perler i det oppsatte håret. Hun liknet en fallen engel som hadde landet mykt, syntes jeg. Jeg så ut som en slusk fra landet som var i banken for å få lån.»

Kan du ikke se for deg disse to på et brudebilde fra 1970-årene?

Andre ting som imponerer med Eggens bøker (jeg har lest Hilal fra før), er det enorme kunnskapsnivået som han inkorporerer så naturlig i teksten, uten at det står «OBS! Research!» med usynlige bokstaver i margen, som man kan oppleve hos andre forfattere.

Og så er det sensualiteten, som er til stede hele tiden. I mitt litt uheldige og svært urettferdige førsteinntrykk av Hermanas, fikk jeg inntrykk av at Eggen var en usmakelig macho-forfatter. Det paradoksale er nå, etter virkelig å ha lest ham, at jeg ser hvor glimrende han er til nettopp å skildre erotikken i alle dens fasetter, ikke bare det seksuelle (som i parentes bemerket ikke er særlig eksplisitt skildret; det trenger han ikke), men hele det komplekse forholdet mellom mann og kvinne. Og dette gjør han med en imponerende balansegang mellom det mannlige, begjærende blikk og en nyanserikdom og innsikt som stikker langt dypere, og som for den saks skyld også kan være både vàr og vakker. Eggen har det hele, og det er helt praktfullt. Det er en nytelse å være mann i Eggens litterære univers, og etter kommentarer på tidligere innlegg om Hermanas er det tydelig at det er mange kvinnelige lesere som også liker å befinne seg der. Samtidig som Eggen er så nyansert og innsiktsfull, skriver han så utilslørt og uforstilt sanselig. Jeg tror ikke noen gjør akkurat dét bedre i norsk litteratur i dag. Eggen intellektualiserer ikke, han forfaller ikke til klisjeer, og han undervurderer hverken mannlige eller kvinnelige leseres intelligens.

Hvis du ikke har lest Eggen før, er det kanskje på tide å komme i gang?