20. mai 2008
Inspirasjon
Eva hadde nylig DETTE innlegget om inspirasjon, som fikk meg til å kommentere at det var en god illustrasjon på hvorfor noen skaper og andre studerer det andre skaper.
Å være forfatter er en jobb og har lite med inspirasjon å gjøre. Som den amerikanske forfatteren Peter De Vries uttrykte det: «Jeg skriver når jeg er inspirert, og jeg sørger for å være inspirert klokken ni hver morgen.»
Men å stimulere kreativiteten på ulike vis derimot, er en annen ting. Om dette sier Wellek & Warren (ref. innlegget nedenfor). Tilføyelsene i klammer er mine:
«I primitive samfunn lærer dikterprofetene hvordan de skal komme i tilstander som fremmer ’besettelsen’, og Orientens åndelige lærer råder den religiøse til å be på faste tider og steder, og med spesielle ’utrop’ eller mantras. På samme måte kan diktere i vår verden lære seg - eller de tror de lærer seg - ritualer som stimulerer deres skaperkraft. Schiller hadde råtne epler i skrivebordsskuffen, Balzac satt i munkekutte når han skrev [for ikke å snakke om at han drakk litervis med kaffe, noe som faktisk tok livet av ham]. Mange ligger når de tenker, enkelte går til og med til sengs for å skrive - det gjelder så forskjellige forfattere som Proust og Mark Twain. Noen må ha stillhet og ensomhet, andre liker best å skrive med familien omkring seg eller sammen med andre på kafé. Atter andre har vakt oppsikt ved å arbeide om natten og sove om dagen. Denne forkjærligheten for natten (kontemplasjonens, drømmens og det underbevisstes tid) er trolig den viktigste tradisjonen fra romantikken; vi må imidlertid huske at det også finnes en rivaliserende romantisk tradisjon, den wordsworthske, som priser morgenen (barndommens friskhet). Noen diktere forsikrer at de bare kan skrive visse tider av året, Milton, for eksempel, mente at hans poetiske åre bare strømmet frisk mellom høst- og vårjevndøgn. Dr. Johnson foraktet alle slike teorier, han var overbevist om at en kunne skrive når som helst, bare en virkelig gikk inn for det; selv har han innrømmet at han skrev under økonomisk press [noe han har felles med ganske mange andre forfattere, for eksempel vår egen Jonas Lie]. Disse ritualene virker temmelig innfallsbetonte, men vi må tro de har det til felles at de skaper assosiasjoner og vaner som letter det systematiske arbeid.»
René Wellek/Austin Warren: Litteraturteori
norsk utgave 1970, oversatt av Haakon Hofgaard Halvorsen
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
4 kommentarer:
Når jeg underviser helt almindelige mennesker i at skrive, siger jeg altid til dem, at de formentlig ikke får skrevet ét eneste ord, hvis de sætter sig ned og venter på inspirationen! Til gengæld lærer jeg dem nogle metoder (fra creative writing), som kickstarter skriveriet.
For i bund og grund (undskyld jeg siger det og fjerner magien!) er det at skrive et håndværk - og hårdt arbejde. Men også helt uimodståeligt når det glider ;-)
Å, der sa du noe altså. Så det er ikke bare meg :) Det er godt å høre at skriving fortsatt regnes som et håndtverk av noen, for jeg føler av og til at vi egentlig har gått tilbake til den romantiske tanken om kunstneren som geni.
hei!
jeg har også skrevet om dette emnet, og jeg synes dette er veldig interessant å diskutere! selv har jeg det noe mer romantiske synet på saken, jeg mener inspirasjonen er en guddommelig kraft og alt det der, men som jeg skriver i mitt eget innlegg, har jeg i det siste følt at jeg overvinner inspirasjonsforventningene og heller jobber med å styre inspirasjonen. det handler om å trene den opp, tror jeg, og jeg tror det går an. det er litt sånn som bente skriver her: en skribent får ikke skrevet et ord hvis han eller hun setter seg ned og venter på inspirasjonen. balansegangen er bare å ikke ende opp med å skrive noe anstrengt og utpresset, som man faktisk står i fare for om man behandler skrivingen som et håndverk. inspirasjon og skaperkraft er noe vi ikke forstår, det er som religion. vi kan teste det og være nysgjerrige på det. men jeg tror likevel at skriving og det å skape for alltid vil stå igjen som en begivenhet som noen tror de kan styre til en viss grad, men som egentlig er langt utenfor vår fatteevne.
binka: Interessant. Jeg tenker meg at har man først legning for å skrive, har man på en måte også en slags "permanent" inspirasjon. På den annen side er det vel heller ingen som erfarer større motstand i skrivingen enn nettopp de som kan skrive. Da kan teknikker for å fremkalle inspirasjonen være nyttige, enten det gjelder spesielle ritualer (eksempler i innlegget) eller spesielle steder og omgivelser. Men uansett talent og/eller inspirasjon slipper man ikke unna at det å skrive også handler om vilje.
Legg inn en kommentar