Jeg var hos Gyldendal i går, på en av de faste sammenkomstene for forfattere, oversettere etc. I det nye fine Gyldendalhuset, som er praktfullt til denne typen arrangementer, men dessverre ikke fullt så vellykket med hensyn til arbeidsforholdene for de ansatte.
Et fint, lite auditorium inngår i det nye bygget, Hamsunsalen (alle rommene har navn etter kjente forfattere), og i går var det en skrivende lege som holdt foredrag om epilepsi og litteratur. Jeg visste for eksempel ikke at Dostojevskij var epileptiker, men det var han altså (og skildrer det både i Brødrene Karamasov og Forbrytelse og straff).
Før foredraget var det velkomstdrink og mingling, og etter foredraget var det mat og mer drikke (det går med en del rødvin i denne bransjen) og mer mingling.
Alltid hyggelig å treffe redaktørene sine ansikt til ansikt i en sånn avslappet sammenheng, som er en blanding av jobb og sosialt. Og å treffe kolleger, selvsagt.
Men mingling er noe jeg ikke er helt fortrolig med. Det består i at man vandrer hvileløst rundt med glasset i hånden og prater overflatisk med en masse mennesker. Resultatet er, i hvert fall for mitt vedkommende, at jeg på disse sammenkomstene ser en masse mennesker som jeg kanskje har vekslet to ord med, som jeg ikke husker navnet på og hva vi snakket om. Eller det kan være folk jeg snakket litt mer enn to ord med og syntes det var hyggelig å treffe, og som jeg husker, men som ikke husker meg i det hele tatt. Jeg blir litt stressa av sånt. I høst en gang kjøpte jeg et nummer av KK med en artikkel om mingling, men det sto ikke så mye der som jeg ikke visste fra før eller har skjønt av meg selv. Et av rådene var å skrive ned ting, sånn at man kunne imponere med god hukommelse neste gang, men det blir litt kunstig for meg.
Heldigvis er det jo bord å sitte ved der, sånn at man kan prate med noen over litt lenger tid. Dessverre ble jeg i går sittende sammen med tre hundehatere, og måtte plutselig til å forsvare meg selv som hundeeier. Men det er et tema for seg, som jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Det ble heldigvis fagprat også, med oversetterkolleger. Og så fikk jeg så vidt hilst på Ole Robert Sunde, som jeg har hatt lyst til lenge.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l... -
"Hvis man leser en bok som gjør jævla sterkt inntrykk, gir man jo faen i om forfatteren har skrevet flere bøker. Reisen til nattens en...
5 kommentarer:
Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg er veldig dårlig på småprat sånn én til én. Og spesielt i sånne sammenhenger hvor jeg egentlig bør gå rundt og være morsom og minneverdig. Grøss.
Mingling kjennes veldig unaturlig i grunn. Dette med å bevege seg hvileløst rundt på fest, er ikke heller min greie.
Selv har jeg nemlig en lei tendens til å havne innerst i et hjørne mens jeg inntar betrakterens rolle og føler meg ikke bare lett til overs, men stort sett feilplassert og ikke så lite ubekvem. Og mens jeg lurer på hvorfor jeg i det hele tatt kom, så lengter jeg etter sånne sammenkomster som har langbord og levende lys og mat man spiser uformelt og lenge - mens praten går livlig over bordet og det ikke gjør noe med en rødvinsflekk eller to.
Nei - mingling er no' herk! ;-)
Er det ikke noe med at uansett hvor kjipt det er, så blir det bedre av en smule påfyll i glassene? Sånn at man holder ut litt flere idiosynkrasier fra de man måtte mingle med?
thomas: Det er sikkert en grei strategi for enkelte (noe jeg konstaterer ved selvsyn nettopp på disse sammenkomstene), men mitt drikkemønster er sånn at jeg ikke drikker meg beruset, hverken i sosiale sammenhenger eller privat.
siri og leselama: Godt å høre at det er flere med samme erfaring.
Legg inn en kommentar