Elizabeth Costello

I et innlegg 26. mai med tittelen «Eggende lesning» (fordi det kom til å handle om Torgrim Eggens Hermanas), beklaget jeg over at jeg fikk lest lite. Jeg skrev blant annet: I innlegget under gjør jeg rede for lesesituasjonen for tiden. Den er ikke optimal, og langt fra tilfredsstillende. "Lengelsen etter bøkene" var arbeidstittelen på dette innlegget, men den ble på en måte litt misvisende. Jeg er omgitt av bøker nær sagt fra gulv til tak, jeg jobber med bøker og lever med bøker. Jeg burde heller kalt det lengselen etter lesingen, lengselen etter å synke ned (på en sofa) og synke inn (i en bok). Lengselen etter å ha tid til å lese, uforstyrret, over lengre tid. Kanskje jeg har det? Kanskje jeg kan utnytte tiden bedre?

Kanskje jeg kunne utnytte tiden bedre, ja. Det viste det seg at jeg kunne. Ikke før hadde jeg innsett problemet og vurdert det seriøst, så fant jeg tid til å lese ut Hermanas ganske raskt. Jeg fant i det hele tatt ut at visst har jeg tid til å lese, bare jeg er flink nok til å utnytte de anledningene som byr seg.

Etter Hermanas skulle jeg ta meg en liten pause mens jeg er på arbeidsopphold i Danmark, tenkte jeg. Her må jeg for det første jobbe ganske hardt, for det andre må jeg lese på oppdrag som medlem av Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur. Men jeg kunne ikke dy meg for å ta med et par bøker, nærmere bestemt J.M. Coetzees Elizabeth Costello (en omtale i Dagbladet finner du HER) og Aasne Linnestås Stanisław. En omtale av den finner du HER. Hvordan jeg fikk Linnestås bok, kan du lese om i innlegget under.

Coetzees bok har jeg hatt liggende en stund - jeg sørger alltid for å ha en del uleste bøker liggende, for innimellom trenger man plutselig noe nytt. Som nå, når jeg skulle reise til Danmark. Coetzees bok er rar - den er essayistikk i fiksjonsform, ved at den fiktive hovedpersonen (den australske forfatteren Elizabeth Costello, først og fremst kjent for romanen Huset i Eccles Street, med Nora Bloom som hovedperson, fremfører en rekke meninger og synspunkter som foredragsholder, for eksempel om vår behandling av dyr (som Costello sammenligner med Holocaust). Et annet spørsmål som drøftes, er om en forfatter selv blir skadet ved å gå inn i det ondes problem (eksemplifisert ved Costellos angrep på en virkelig bok om avstraffelsen av de medvirkende i Stauffenbergs attentat mot Hitler).

Jeg vet ikke om jeg liker denne boka. Enkelte partier, som det om dyr og Holocaust, må jeg innrømme at jeg skumleste litt fordi jeg syntes det ble kjedelig intellektuell kverning. Samtidig er det partier som er veldig fengslende, og det er noe med Coetzees uttrykksmåte som jeg liker - blant annet uttrykker han seg ofte svært siterbart. Jeg har i det hele tatt merket at jeg har en svakhet for forfattere som skriver flytende og ujålete, dvs. uten noe «kunstnerisk» språk, men med det jeg kaller en slags musikalitet i språket, det vil si at det ikke er noe som skurrer, det bare flyter, du blir sugd inn i teksten og merker knapt at du leser.

Et eksempel på Coetzees «siterbarhet» er dette, som Costello sier om filmatisering av bøker:

«Filmen er et forenklende medium. Det ligger i sakens natur; man kan like godt forsone seg med det. Den arbeider med brede
strøk.»

En som kommer med motargumenter mot Costellos forsvar for dyr (Costello er vegetarianer), og som reagerer både på sammenligningen mellom vår tids dyreslakting og Holocaust, og også på Costellos vegetarianisme, sier:

«Vegetarianismens forbud mot kjøtt er bare en ekstrem form for matforbud, og matforbud er en rask, enkel måte en elitegruppe kan definere seg selv på. Andre menneskers matvaner er urene, vi kan ikke spise eller drikke med dem.»

Boka er utmerket oversatt av Mona Lange.