Bøkene bestemmer

Jeg har flere ganger vært inne på dette at lesingen tar sine egne veier. Nylig skrev jeg også noe om av vi som lesere er fullstendig suverene, ja, diktatoriske, i vår omgang med litteraturen - vi er som de blodigste bødler med synsingene og vurderingene våre. Men selv er vi gjenstand for selve lesingens herjinger. Bøker stikker seg frem, faller plutselig i vår vei, bøker vi kanskje ikke knapt har hørt om og langt mindre planlagt å lese, en godt forberedt leseplan kan bli kullkastet på et øyeblikk fordi noe mer fristende melder seg, en klassiker vi lenge har gledet oss til, viser seg kanskje å være dørgende kjedelig, mens en bok vi blare atspredt blar i (og hadde tenkt å la det bli med det) plutselig fanger interessen i den grad at vi ikke har blikk for annet i flere uker fremover.

Da jeg nylig var ferdig med to kriminalromaner av Jørn Lier Horst, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gå i gang med. Bibelen står på kjøreplanen, men det drøyer med å komme i gang. På nattbordet lå I den røde solens lys av Pål Gerhard Olsen. Jeg lovet ham på en Gyldendal-sammenkomst i fjor at jeg skulle kjøpe den (og som en naturlig konsekvens av det, også lese den), men heller ikke den har jeg klart å komme i gang med. Jeg begynte på den en gang, men den fenget ikke. Tykk er den også, rundt seks hundre sider.

Jeg leser Streker av Henri Michaux, en av bøkene jeg nylig fikk tilsendt fra Forlaget Gasspedal, men den består like mye av tegn som av tekst, og er mer en til-fra-bok. Nå skulle jeg gjerne hatt en bok å virkelig synke ned og inn i, tenkte jeg, og så begynte jeg å rote i bunkene på nattbordet, og der lå Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys. Så begynte jeg på den en gang til, og så tenkte jeg: Hvem skriver sånn i dag? Dette er liksom så langt fra typisk norsk samtidslitteratur som det kan få blitt, både stilmessig og tematisk. Og geografisk. Og plutselig liker jeg både den litt tunge, men samtidig elegante episke skrivemåten, det totale fraværet av norsk granskog og gamle amazoner. Kapitlene her har overskrifter som «Ardennene, desember 1944», «East Suffolk, London, Gran Chaco 1935--1939» og «New York, Kansas, California, Nord-Atlanteren 1947--1951».

Og før jeg vet ordet av det, har jeg lest over hundre sider. «I spennet mellom slektskrøniken og kunstnerromanen utforsker denne fortellingen grenselandet mellom løgn og sannhet, kreativitet og seksualitet, nærhetsbehov og sykelighet, med stor litterær kraft» står et, blant annet, på baksideteksten (boka har for øvrig et jævlig omslag). Men ok, nå leser jeg I den røde solens lys av Pål Gerhard Olsen. Den forlangte å bli lest nå. Den mente at den var boka for meg akkurat nå. og jeg bøyer meg for det. Det passer forresten bra med at jeg kanskje treffer Olsen på Gyldendals sommerfest om en knapp måned.