Hvis man hører til dem som synes at en lang, dvelende åpningssekvens fra et landlig engelsk gods en solfylt sommer i mellomkrigstiden er en god begynnelse på en film, er Om forlatelse midt i blinken. Interiører, personer og omgivelser imponerer som alltid i britiske filmer, men klassemotsetninger og erotiske spenninger bringer oss sakte men ubønnhørlig over fra idyll til drama. Siden jeg ikke har lest boka, kan jeg bare vurdere filmen som film og ikke som filmatisering, men for meg var dette en film som fengslet fra første til siste stund. Da var jeg nesten på gråten.
Filmen begynner med en meget ung forfatterspire som klimprer på en skrivemaskin og slutter med samme person som aldrende, tilbakeskuende forfatter. Det største dramaet hun skaper, er imidlertid alt annet enn fiktivt, men med hovedpersoner av kjøtt og blod, inkludert henne selv. Tragisk, gripende og vakkert.
Dette var den første av to filmer jeg skulle se basert på bøker. I kveld blir det Silke (se to innlegg nedenfor).
4 kommentarer:
Du burde lese boka. Den er god. Og så har den faktisk et sus av Jane Austen over seg, selv om det høres rart ut.
I boka får tingene og hendelsene en helt annen dybde. Dessuten er slutten annerledes. (Men jeg liker slutten i filmen, også.)
Det gleder meg at du likte filmen. Jeg har ikke sett den, men er nettopp ferdig med boka (på engelsk), intet mindre enn en stor leseopplevelse. Man kan kanskje miste piffen i begynnelsen av boka, men er man utholdende, får man belønning for det. Man aner ikke hvor McEwan fører en hen, men alle tråder løper sammen i slutten. En glimrende komponert historie, og selvsagt er mannen en stor prosaist. Og en meget overbevisende miljøskildring i ett og alt.
En utmerket McEwan-filmatisering er for øvrig "Enduring Love", som gikk på tv tidligere i år. Typisk McEwan. Vel, "Atonement" anbefales i bokform!
Børge og anonym: Jeg har bare prøvd meg på McEwan en gang - var det "Amsterdam" den het? Ikke det helt store, mener jeg å huske, men jeg er åpen for å prøve igjen. Kanskje med "Om forlatelse".
Jeg synes heller ikke Amsterdam var noe særlig, og ikke Atonement (i bokform) heller for den delen.
Men i likhet med Anonym her ovenfor anbefaler jeg så absolutt Enduring Love, både som bok og film. (Jeg har noen kortere poster om den under kategorien "Ian McEwan" på min blogg.)
Legg inn en kommentar