«... hvilken leser hopper ikke over noen linjer? Er jeg kanskje ikke selv den aller største linje- og sidehopperen?»
Milan Kundera: Udødeligheten
Det er vel omtrent sånn jeg kan karakterisere min egen lesning akkurat nå: linje- og sidehopping. Det er slutt mellom meg og Murakami; Kafka på stranden kom lett og forsvant lett. Jeg begynte lesingen av denne boka med å bla litt tilfeldig, i korte perioder leste jeg relativt samlet og konsentrert, men så kom jeg til avsnittet om partering av katter, som jeg hoppet over, og så leste jeg litt her og der igjen, og så begynte hele boka å irritere meg - bare tittelen: Kafka på stranden - intellektuelt jåleri. Boka virket plutselig så tilgjort, så «funnet på», men på feil måte (all fiksjon er selvsagt «funnet på»).
Så har jeg bladd litt i Kunderas Udødeligheten, fordi den plutselig befant seg på et bord nær meg. Kundera har jeg stor sans for, og han er i det minste svært siterbar, men også her ble det bare bladring og hopping. Riktig nok med større utbytte enn hos Murakami, men ikke nok til at leselysten ble tent.
Nå må jeg Bastian-lese litt igjen, og så tror jeg at jeg begynner å bli moden for et mer substansielt verk igjen, noe jeg kan gå helt inn i og bli i en stund, bedrive slow reading i sommervarmen ... jeg tror det. Helt siden jeg i et innlegg nylig skrev at jeg ikke var i Bibel-modus, har jeg kjent at det med å lese Bibelen har jobbet litt i meg, så nå tror jeg at Bibel-modusen begynner å komme likevel. Som å lese Ulysses (jfr. fjorårets store leseprosjekt), bare enda sprøere ...
Milan Kundera: Udødeligheten
Det er vel omtrent sånn jeg kan karakterisere min egen lesning akkurat nå: linje- og sidehopping. Det er slutt mellom meg og Murakami; Kafka på stranden kom lett og forsvant lett. Jeg begynte lesingen av denne boka med å bla litt tilfeldig, i korte perioder leste jeg relativt samlet og konsentrert, men så kom jeg til avsnittet om partering av katter, som jeg hoppet over, og så leste jeg litt her og der igjen, og så begynte hele boka å irritere meg - bare tittelen: Kafka på stranden - intellektuelt jåleri. Boka virket plutselig så tilgjort, så «funnet på», men på feil måte (all fiksjon er selvsagt «funnet på»).
Så har jeg bladd litt i Kunderas Udødeligheten, fordi den plutselig befant seg på et bord nær meg. Kundera har jeg stor sans for, og han er i det minste svært siterbar, men også her ble det bare bladring og hopping. Riktig nok med større utbytte enn hos Murakami, men ikke nok til at leselysten ble tent.
Nå må jeg Bastian-lese litt igjen, og så tror jeg at jeg begynner å bli moden for et mer substansielt verk igjen, noe jeg kan gå helt inn i og bli i en stund, bedrive slow reading i sommervarmen ... jeg tror det. Helt siden jeg i et innlegg nylig skrev at jeg ikke var i Bibel-modus, har jeg kjent at det med å lese Bibelen har jobbet litt i meg, så nå tror jeg at Bibel-modusen begynner å komme likevel. Som å lese Ulysses (jfr. fjorårets store leseprosjekt), bare enda sprøere ...
6 kommentarer:
Hva kan være sprøere enn "Finnegans Wake" ? DEN skal jeg ikke lese i sommer! Jeg skal heller ikke lese T.S. Elliot i original. (Vil ikke meg selv så vondt...)
Men jeg har merket ved meg selv, at hvis jeg blar og hopper over sider i en bok, så er det feil bok for meg der og da.
Enkelte bøker er som skapt for å leses i ett jafs. Grådig. Andre er ideelle for "din" slow-reading.
Sånn er det bare!
Mitt slow-reading prosjekt i sommer er "The Woman in White" av Wilke Collins. Ikke fordi det er en spesielt tung og vanskelig bok (det er en klassisk gotisk spenningsroman), men fordi setningene er skrevet i 1860-tallets litt kronglete form og forfatteren har strødd så mange adjektiver ut over setningene, at jeg føler jeg må gå til verks med machete for å komme inn til kjernen i hver setning. Jeg prøvde å ha den som sengelektyre, men sovnet hver kveld etter en halv side, så nå blir den 'sitte i sola og lese langsomt-lektyre'.
Den har eg på leselista mi, Sesselja! Gi meg tilbakemelding på korleis ho er, då! :)
Eg hoppar forresten over nokre ord her og der i boka eg les no, Americana. Det er rett og slett for mange av dei. Kvart fenomen blir skildra med minst tre metaforar eller adjektiv. Men eg liker boka, likevel. Sjølv om forfattaren er noko pratsam.
cox: jeg skal heller ikke lese "Finnegans Wake" i sommer, men jeg har faktisk tenkt på å anskaffe den, for det er den eneste boka av Joyce jeg ikke har, og jeg er blitt veldig nysgjerrig på den etter hvert. Ellers er jeg enig i at bøker innbyr til forskjellig lesetempo.
sesselja: Kjenner den ikke, men det høres jo ut som et utmerket leseprosjekt, så lenge bestrebelsene gir utbytte.
aina: ja, er det ikke typisk amerikansk å dynge på med metaforer og adjektiv, så vet ikke jeg. Men den gir altså utbytte likevel. Interessant.
Jau, det er sikkert det. Men boka har likevel ein underleg appell. Det er litt interessant, også... Men det går ikkje så fort, då.
Legg inn en kommentar