Sommernatt, eller nostalgien i bokhyllene

Foto: TM

Livet står i bokhyllene. Ja, det gjør det. De 6-7000 bøkene jeg omgir meg med, utgjør en dagbok. De representerer livets mange faser, fra barndommen til i dag. Denne dagboken er ikke tydbar for utenforstående, knapt nok for mine nærmeste. Den representerer en kode bare jeg kjenner.

En sommerkveld som denne, når jeg sitter her på «uterommet» med kveldens foreløpig tredje rødvinsglass og ser ut over hagen mens tussmørket senker seg og nattens lyder og dufter fyller luften, vandrer jeg tilbake langs bøkenes vei. Kvinnen i mitt liv har nemlig forlatt meg, riktig nok ikke for alltid, bare for noen uker, men det temporære savnet - og sommernatten - er nok til at jeg forflyttes tilbake til ungdommens desperate ensomhet. Som alle faser i mitt liv, var den ledsaget av bøker. De brakte trøst - noen hadde følt det samme som jeg, og satt ord på det. Det kunne for eksempel være den unge Arnulf Øverland:

I natt står døren åpen
til mitt skumrende hus.
Døren står åoen
for alle høstens vinde.
- Om nogen kom på veien,
så sitter jeg herinne.

[ ... ]

I natt stod døren åpen.
Nu stenger jeg min dør.
Og jeg har gjort det ofte,
jeg kjenner det fra før.
Og ennu skal jeg mangen gang
for fire tomme vegger
synge den samme sang.

Arnulf Øverland: «Hunger» fra Den ensomme fest (1911)
Arnulf Øverland: Jeg gikk i rosengården. Kjærlighetsdikt i utvalg. Aschehoug 1960.


Tor Jonsson visste også hvordan jeg hadde det:

Tyngst var den lange natta
da ingen kom.
Men jarnnetters sorg i mitt hjarte
talar eg aldri om.

Jarnnetters sorg for henne
eg aldri fann,
er tagal som sorga frå alle
usæle armodsland.

Jarnnetters sorg i verda
har aldri dag.
Min elskhug har berre mitt eige
einslege hjarteslag.

Tor Jonsson: «Jarnnetter» fra Jarnnetter (1948)
Tor Jonsson: Dikt i samling, Noregs Boklag 1967.

Trist, ikke sant? Thomas Mann viste også solidaritet gjennom sin Tonio Kröger, som forlater danseskolens vrimmel for å være alene med forelskelsen i Inge(borg), som han håper skal komme etter ham ut i den mørke gangen der han står ved et vindu han ikke engang kan se ut av:

«Hun måtte komme! Hun måtte merke at han var borte, måtte føle hvordan han hadde det. Måtte stjele seg ut til ham, selv om det bare var av medlidenhet, legge hånden på skulderen hans og si: Kom nå inn til oss og mor deg, jeg er glad i deg. Og han lyttet bak seg og ventet i tåpelig spenning på at hun skulle komme. Men den som ikke kom, var Inge, slikt hendte ikke her på jorden.»

Thomas Mann: «Tonio Kröger» fra Døden i Venedig og andre noveller, Gyldendals Kjempelanterner 1972.

Pär Lagerkvist bidro også med en viss trøst (eller hva man skal kalle det):

«Andra får ro hos dig.
Andra brinner i din eld, vilar i dina lågande armar.
Men vad är deras lycka
mot min tomhet,
deras glödande förening med dig
mot min ensamhet.»

Pär Lagerkvist: Aftonland (1953)

Og Carl Sandburg visste hvordan det var å bli avvist:

«You and a ring of stars
may mention my name
and then forget me.

Love is a fool star.»

Carl Sandburg: «Offering and Rebuff» fra Honey and Salt (1953)

Men drømmen ble næret av Shakespeare:

«All days are nights to see till I see thee,
And nights, bright days when dreams do show me thee.»

William Shakespeare: Sonnets.

Og det ordnet seg til slutt. Hun kom. Og hun kommer igjen.

Rødvin: René Barbier Classic 2007.
Musikk: Astrakan Café. Anouar Brahem Trio.
Hage: Min egen.
Lyseffekter (skumring med overgang til natt): Naturens egen.