Leserapport

Lenge var denne sommeren nokså traurig lesemessig sett. I et tidligere innlegg beskrev jeg det lett absurde i å være omgitt av tusenvis av bøker uten å finne en eneste å lese. Men det går faktisk an, og det er ikke første gang jeg opplever det. Av og til er det greit å gripe til noe gammelt, enten lese noe om igjen eller finne noe i hylla jeg ikke har lest før, men ofte higer en jo som leser etter noe nytt, noe man ikke har sett før, noe som kan begeistre.
De tre siste bøkene jeg har lest, har heldigvis bidratt til en lesemessig svært god avslutning på sommeren (for den er definitivt over nå).

De tre bøkene er:
Philip Roth: Hvermann
Aina Basso: Ingen må vite
J.M. Coetzee: Før barbarene kommer

En av USAs ledende forfattere, en norsk debutant og en afrikansk nobelprisvinner. Årsaken til at jeg har lest Philip Roth (for første gang), er sterk påvirkning fra en annen blogger (spectatia) som har ham som en av sine favoritter. Hvorfor jeg har lest Aina Bassos bok fremgår av tidligere innlegg, og J.M. Coetzee er en forfatter jeg liker. Egentlig skulle jeg ha hans siste bok, Et dårlig år, men den hadde ikke kommet i pocket ennå og jeg gadd ikke å betale for den innbundet, så dermed plukket jeg med meg Før barbarene kommer i stedet.

Philip Roths bok er Philip Roth på sitt aller beste, ifølge baksideteksten. «En inderlig, åpenhjerteig og samtidig universell fortelling om tap, anger og stoisk beherskelse. Vi følger hovedpersonen fra hans første sjokkartede møte med døden på barndommens idylliske strender, gjennom familiens prøvelser, hans egen oppvekst og livet fram til alderdommen. Han konstaterer sine jevnaldrendes forfall, samtidig som han sliter med å akseptere sitt eget.»
En bok som ved i stor grad å handle om døden på en fascinerende måte handler om livet. Først slet jeg litt med å komme i gang med den, men så kunne jeg ikke legge den fra meg. Den ga så absolutt lyst til å prøve mer av Roth.

Om Aina Bassos Ingen må vite sier anmelderen i Adresseavisen blant annet følgende:
«Romanen er svært kort, det er som om den befinner seg et sted mellom lyrikk og prosatekst. Språket er direkte og sanselig, melking skildres så man kan kjenne varmen fra kukroppen. I en serie fine øyeblikksskildringer hensettes vi til en annen tid og en annen verden. Men det er ikke bonderomantikken som i Tidemand og Gudes klare farger og langsomme strøk. Dette er snapshots i grovkornet oppløsning.»
En vellykket debut i enhver forstand må man kunne si. Heller ikke den klarte jeg å legge fra meg.

Coetzee har jeg nevnt flere ganger tidligere; han er eget tema i denne bloggen. Jeg er ikke spesielt interessert i Sør-Afrika, så for meg utgjør tid og sted og politiske forhold bare et fjernt bakgrunnsteppe for Coetzees glitrende skrivekunst. En forteller av rang.

Tre store leseopplevelser. Ganske dystre i innhold alle sammen, men skrevet så det går rett i margen i hvert fall på meg. Uansett hva en bok omhandler av fæle temaer, gjør den meg likevel glad på litteraturens vegne når den er så velskrevet at den gir meg den gode leseopplevelsen.